Var den første SOS-barnebyer-faren i verden en gjerningsperson bak upassende handlinger?

Organisasjonen feiret og markedsførte ham som «pioner». Imens skal han ha utsatt en jente betrodd ham for upassende behandling. De ansvarlige hadde visst om det lenge – men hjalp ikke barnet

Undersøkelse, FALTER 5/2026, 27.01.2026

Julia, i dag 22 år gammel, i Wien: «Jeg fortalte det gang på gang. Det skjedde rett og slett ingenting, ingen beskyttet meg»

For journalister har hun alltid hett Julia. En liten jente med blondt hår. Når aviser skrev store reportasjer om Julias barnebyfar, Stefan Müller, måtte hun smile inn i kameraet. «Men jeg hadde aldri lyst til å smile,» sier Julia i dag.

Stefan Müller, som egentlig heter noe annet, var den første SOS-barnebyer-faren i verden. Ni år, fra 2007 til 2016, tok han seg sammen med sin kone av en barnebyfamilie i barnebyen Wien. Organisasjonen reklamerte med «pioneren». En mann som far, en glansbildesak. Ved innflyttingen var Stefan Müller 24 år gammel. Og Julia, ett av «hans» barn, fem år ung.

I dag er Julia, også hun heter noe annet, en ung kvinne, 22 år. Julia snakker lavt og raskt. Hun vil fortelle sin historie om Stefan Müller. I den er Müller ingen helt, men antatt gjerningsperson.

Siden sitt femte leveår skal Müller og hans kone ha utsatt henne for upassende behandling. Gang på gang skal hun midt på natten ha blitt hentet inn på soverommet. Der skal hun ha blitt tvunget til å se på støtende materiale sammen med Stefan Müller. Hun skal ha måttet se på paret under fysisk intimitet. Under dette skal hennes nærmeste omsorgspersoner, som burde beskyttet barnet, ha hatt «upassende kontakt» med henne, slik Julia sier. Frem til sitt 14. leveår skal hun ha måttet dusje med Stefan Müller, hennes barnebyfar skal ha såpet henne inn og hatt «upassende kontakt», som det heter på juristspråket. Hun skal ha blitt fysisk upassende behandlet og fysisk trengt og måttet spise sitt eget oppkast.

Reformer og hjelp for berørte

Høsten 2025 avdekket Falter SOS-barnebyer-skandalen: upassende behandling i barnebyer, upassende behandling av en stordonor med upassende interesse for mindreårige, systemsvikt hos SOS-barnebyer og hos myndighetene

Undersøkelsene brakte Hermann Gmeiner-saken i gang. SOS-barnebyer-grunnleggeren skal – slik organisasjonen selv kunngjorde – ha utsatt barn for upassende behandling

En kommisjon arbeider aktuelt med å bearbeide misforholdene. SOS-barnebyer har siden Falter-undersøkelsene bygget ut sine beskyttelseskonsepter og innført offerbeskyttelsesprosedyrer. For tidligere barnebybarn finnes det et nytt kontaktpunkt

Berørte personer kan henvende seg til Østerrikes voldsbeskyttelsessentre og til barnevernorganisasjonen Möwe. Tilbudet er gratis, omsorgen kan på ønske også skje anonymt

Det er harde beskyldninger Julia fremsetter. For ledelsen av barnebyen Wien er de alt annet enn nye. Ledelsen kjenner dem allerede lenge, minst siden 2011. Den gang dukket beskyldningene om upassende handlinger opp i den årlige omsorgsrapporten om Julia for første gang.

Det tynne papiret, seks sider langt, foreligger Falter. Stefan Müller har selv forfattet det. Datert 29. september 2011. Julia var «spedlemmet» og «søt», står det der for eksempel. En vitebegjærlig, nysgjerrig jente som godt kan snakke om følelser. Den «magiske fasen», skrev Müller, «er definitivt over for henne». Og: Hun påstår «å måtte se på ved ulike seksuelle (sic!) handlinger, og at (sic!) vi de andre barna i familien til og med involverer. I tillegg fortalte hun at hun sier til oss at hun ikke vil det, men at vi ignorerer det». Høyt alarmerende utsagn fra en åtte år gammel jente.

Men SOS-barnebyer Wien slo ikke alarm. Toppledelsen trodde ikke på jenta, men på Müller. Julia forteller dette bare, påstod han, fordi hun er trist når familien Müller er borte. Nesten fem år til måtte Julia bo under samme tak med paret som skal ha utsatt henne for upassende behandling. Først i 2017 ble det konsekvenser.

Det er den neste SOS-barnebyer-skandalen. Igjen handler det om å se bort. Igjen trodde ingen på barna. Igjen ble rop om hjelp ikke hørt. Igjen prøvde de ansvarlige å sitte alt stille og hemmelig ut.

Siden Falter i september avdekket hvordan barn i to østerrikske barnebyer ble upassende behandlet, ble ledelsen skiftet ut. I mellomtiden er også de to SOS-søylehelgenene falt, grunnlegger Hermann Gmeiner og hans venn og etterfølger Helmut Kutin. Den ene skal selv ha utsatt barn for upassende behandling, den andre skal ha overlatt dem til en stordonor med upassende interesse for mindreårige. Alt dette ble i lang tid mørklagt.

Også saken Stefan Müller forteller om mørklegging og avventing. Spesielt når det gjelder store navn.

For som Gmeiner og Kutin er også Stefan Müller en prominent person i barnebybevegelsen. Han sto for progressivitet og et brudd med tradisjonelle rollebilder. I tiår tok kvinner seg av barna og mennene satt i toppledelsen. I det urbane Wien skulle imidlertid nå en ung, moderne mann være fulltidsfaren. Innflyttingen av familien Müller – Stefan, hans kone og et biologisk barn – i barnebyen ble offentlig iscenesatt. Nesten alle aviser brakte lovprisninger om mannen.

Forrige tirsdag, den 20. januar 2026, kunngjør SOS-barnebyer å ha fristilt en «ledelsesansvarlig person» fra tjenesten. Hvilken person det dreier seg om, sier SOS-barnebyer ikke.

Ifølge Falter-informasjoner er det Erwin Roßmann, i 40 år medarbeider, i 20 år leder for barnebyen Wien. En spesialundersøkelse gransker «mulig feiloppførsel i melde- og eskaleringsskritt», heter det fra SOS-barnebyer. Også MA 11, som ungdoms- og familieetat rettslig ansvarlig for plasseringen av barna, kunngjorde å ville granske saken.

Alt dette ville trolig ikke ha skjedd om Julia ikke hadde henvendt seg til Falter – med tunge beskyldninger og en bunt dokumenter.

Det er den 15. januar da Falter-redaktører på scenen i Wiens stadssal forteller om sine barnebyundersøkelser. I publikum på Falter-Arena skal en høytstående medarbeider i organisasjonen ha befunnet seg. Han skal ha sett Julia, ifølge en informant, hvordan hun etter forestillingen snakker med journalistene. I toppledelsen i SOS-barnebyer skal det ha brutt ut «hektisk aktivitet».

Få dager etter arrangementet kunngjør SOS-barnebyer Roßmanns fristilling. Det dreier seg om en sak fra 2010-årene, står det på nettsiden. De første indikasjonene skulle det finnes siden 2017.

Det er feil. De ansvarlige burde allerede i 2011 ha reagert, da Julias alarmerende omsorgsrapport også landet på pulten til Müllers overordnede: Christiane Weilharter, den gang ansvarlig for alle familier i Wiens barneby.

Julia og hennes fosterfar Stefan Müller, som avfeier beskyldningene mot seg i sin rapport som provokasjon, skulle snakke ut på hennes kontor. Men jenta, syv år gammel, våget ikke å snakke om hendelsene i nærvær av sin barnebyfar. «Hvordan skulle jeg ha kunnet si noe der,» spør hun.

Fremdeles faller det henne tungt å snakke om Müller. Lenge var hun traumatisert, nå vil hun forsvare seg. Julia, skulderlangt hår, våkent blikk, rutete halstørkle, legger funn, vurderinger og rapporter på bordet. De beskriver en «mistroisk» jente med en «sosial-empatsk grunnholdning». I en familiediagnostikk-test malte Julia i 2009 familien Müller som «nattaktive» dyr som kan hoppe høyt, og seg selv som et lite vesen «med en hule som beskyttelse».

Etter omsorgsrapporten i 2011 ble det ingen undersøkelser, ingen anmeldelse til statsadvokaten og ikke engang en melding til barne- og ungdomsvernet. Allerede ved den minste mistanke om fare for barns velferd må myndighetene umiddelbart informeres. Et skjebnesvangert brudd på retningslinjene.

Julia følte seg sviktet. Hennes biologiske mor var syk og narkotikaavhengig, hennes bestemor kunne ikke ta seg av barnebarnet, og foran familien Müller, som hun nå belaster tungt, skal hun ha hatt angst.

Gang på gang, «allerede som fem- eller seksåring», skal hun ha betrodd seg til pedagoger, fortalt om de antatt upassende handlingene og de fysiske overtredelsene til familien Müller. «Det kom ingen lettelse,» sier hun i dag. «Det skjedde rett og slett ingenting, ingen beskyttet meg.»

Julias tortur fortsatte. Først i 2016, hun var 13 år gammel, endret situasjonen seg. Familien Müller gikk på sabbatår, en friperiode som tilkommer barnebyforeldre. Et nytt team overtok omsorgen for familien. En ny pedagogisk leder så nøyere etter.

Ved den flerukers overleveringen falt den aggressive oppførselen til familien Müller de nye omsorgspersonene opp. Ikke bare mot Julia, men også mot de tre andre fosterbarna til paret. Til slutt begynte også de å fortelle om den upassende behandlingen i familien.

Den pedagogiske lederen reagerte. Familien Müller fikk ikke komme tilbake. Deres tjenesteforhold ble likevel bare «minnelig» avsluttet. En feil, som SOS-barnebyer innrømmer på forespørsel. «Fra dagens ståsted var denne fremgangsmåten på den ene siden for langsom og den minnelige avslutningen for saksforholdet ikke passende.» Og: «Hvis det bekreftes at konkrete indisier fra 2011 ikke konsekvent og umiddelbart ble besvart med tilstrekkelige beskyttelsestiltak, da har vi ikke tilstrekkelig beskyttet barnet. Det var en alvorlig feil.»

Julias barnebyfamilie ble sommeren 2016 oppløst og omgjort til bofellesskap. Familien Müller var borte. Ungdommen hadde det synlig godt av det. Den nye omsorgspersonen rapporterte at Julia «åpner seg mer og trekker seg mindre tilbake», som det heter i et klinisk-psykologisk funn. Men det er også tilbakeslag.

Familien Müller fikk nemlig lov til å se barna igjen. Julia begynner etter besøkene igjen å smøre med avføring. Det gjorde hun allerede som barn og nå, som 13-åring, igjen. Et alarmsignal.

Sommeren 2017 betrodde Julia seg endelig til to andre pedagoger. De var nye i organisasjonen. Som allerede i 2011 fortalte Julia igjen om de upassende handlingene. I pedagogens notat, som Falter sitter med, er det tale om fysiske overtredelser, fysisk trenging og felles dusjing – og om støtende materiale. Nå først – seks år etter den første omsorgsrapporten der anklagene mot barnebyforeldrene for første gang ble nedtegnet – kom bearbeidingen i gang.

Den pedagogiske lederen meldte saken, familien Müller ble konfrontert med beskyldningene. Barna kom til traumediagnostikk på Wiens AKH. Psykologen fastslo i funnrapporten: Julias skildringer er «godt etterprøvbare, uten åpenbare motsigelser». Og Wiens barne- og ungdomsvern leverte i oktober 2017 anmeldelse mot familien Müller.

Statsadvokaten i Wien innledet etterforskning på grunn av kroppsskade og alvorlig fysisk overgrep mot umyndige. Julia måtte avgi forklaring, ledsaget av Tamar, et rådgivningssted for kvinner, jenter og barn utsatt for upassende behandling. Anklagemyndigheten innstilte saken i 2019. Den knappe begrunnelsen: Intet utvilsomt bevis for skyld. Påstand mot påstand.

En ungdoms skildringer over en tid da hun fremdeles var et barn, rekker ofte ikke til å anklage mistenkte, heter det fra Tamar overfor Falter. «I mange tilfeller av upassende handlinger mangler vitner eller materielle bevis.» At ingen upassende behandling har skjedd, betyr det imidlertid ikke.

Overfor Falter vil Stefan Müller verken bestride eller bekrefte beskyldningene. I en e-post viser han til den innstilte etterforskningen. «Landesgericht für Strafsachen Wien har bekreftet innstillingen. Saken er derfor rettskraftig avsluttet.»

Julia kan ikke lenger se bildene fra de gamle avisartiklene. Dette smilet, denne spilte harmonien.