Yosif og Roslin får ikke komme til pappa – Stoppet familiegjenforening

Fordi det angivelig hersker «unntakstilstand» i Østerrike, nekter innenriksdepartementet tusenvis av barn og ektepartnere til herboende flyktninger innreise. Hva betyr det for de berørte?

Rapport, FALTER 23/2025, 03.06.2025

Søsknene Yosif og Roslin (t.v.) venter på å få komme til sin far Aiman i Østerrike. Flybillettene hadde de allerede, så trakk ambassaden visumet tilbake

Pappa går med oss i Wien i dyrehagen,» sier Sekan, 8, «det har han lovet oss.» Broren deres Omer, 5, trekker ermet på Spiderman-skjorten sin opp og strekker den lille overarmen mot mobilkameraet: «Jeg er sterk og har ingen angst for ville dyr.»

Mellom barna og Schönbrunn dyrehage ligger mer enn 3000 kilometer luftlinje og den østerrikske forbundsregjeringen. Sekan og Omer lever med sin mor Aysha i den syriske byen Hasaka. Faren deres Yasin i Wien.

I august 2023 fikk Yasin asyl i Østerrike. Siden da prøver han å hente sin kone og de to barna til seg.

For Sekan, Omer og noen få tusen andre barn heter det imidlertid: vennligst vent. Den turkis-rød-rosa forbundsregjeringen vil stoppe familiegjenforeningen. En tilsvarende forordning er for tiden til utredning i parlamentet og skal ennå i juni vedtas.

Familiegjenforeningen utledes fra Artikkel 8 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon: Ethvert menneske har rett til privat- og familieliv.

Den som som flyktning får beskyttelse i Østerrike, får derfor hente de nærmeste pårørende – dit hører ektepartnere og mindreårige barn – til seg. Denne menneskerettigheten kan imidlertid for å beskytte den offentlige orden og den nasjonale sikkerhet settes midlertidig ut av kraft.

Nettopp en slik unntakstilstand ser forbundsregjeringen for tiden i Østerrike. Spesielt på Wiens skoler var det for mange barn som ikke forstår tysk tilstrekkelig. Derfor skal ikke enda flere flyktningbarn komme. I tillegg var antallet ungdomsforbrytere blant syrere og afghanere spesielt høyt og arbeidsløsheten blant flyktninger høyere enn hos resten av befolkningen.

Staten trykker derfor ved familiegjenforening på pauseknappen frem til slutten av 2026 – så lenge, «til vi har avlastet systemene og forbedret systemene», slik innenriksminister Gerhard Karner (ÖVP) nylig forklarte i ORF-Pressestunde.

Hos oss ringer stadig flere mennesker som gjør seg store bekymringer for familiene sine Daniel Bernhart, Røde Kors

Hva det vil bety for familiene, vet de syriske flyktningene. Allerede i et halvt år kan de ikke lenger hente familiene sine. Med fallet til den syriske diktatoren Baschar al-Assad i begynnelsen av desember 2024 innledet det ÖVP-ledede innenriksdepartementet noen få tusen asyltilbakekallingssaker. Dermed stoppet også familiegjenforeningen. Syrere utgjør omtrent 90 prosent av familiesakene. «Siden desember 2024 er sakene gått sterkt tilbake,» sier Daniel Bernhart, teamleder for familiegjenforeningen i Røde Kors. Steget er bare usikkerheten. «Hos oss ringer stadig flere mennesker som gjør seg store bekymringer for familiene sine.»

Røde Kors representerer i familiesakene søkerne i utlandet og håndterer myndighetsveier. «Vi har for tiden mellom 3000 og 4000 saker verserende, derav noen der familier har ventet siden 2021 eller 2022,» sier Bernhart. Noen hadde allerede det offisielle tilsagnet om et innreisevisum. «Men så hentet innenriksdepartementet i mai 2024 samtlige positive avgjørelser tilbake fra ambassadene.»

Aiman, 37, hadde allerede kjøpt flybillettene til sin ektefelle og deres åtteårige tvillinger Yosif og Roslin. Barnesengene sto klare i den 2,5-roms leiligheten han hadde leid for familien sin. Mange av fedrene ber om at etternavnene deres ikke skrives. De er redde for at det kan bli enda vanskeligere for dem å hente familiene sine.Falter fikk se alle dokumentene, deriblant DNA-tester og brev med informasjon om at en asyltilbakekallingssak ble innledet.

Aiman er kurder og flyktet i 2021 som Yasin fra Syria til Østerrike. I slutten av 2023 fikk han asyl. Også han mottok forrige desember som tusenvis av andre syrere et brev om at det ble innledet en asyltilbakekallingssak mot ham. Innkalling til et intervju hos myndighetene hadde han ennå ikke hatt, i månedsvis henger han og familien hans i luften. «Inkludert depositum og møbler har leiligheten min kostet meg omtrent 7000 euro,» forteller han. Penger han har spart opp fra jobben sin som renholder. På ukedager vasker han mellom midnatt og klokken fem om morgenen, i helgene fra klokken 20 til tre om morgenen.

Midt i desember skulle familien komme etter. Men bare få dager etter den syriske diktatoren al-Assads fall fikk Aiman fra ambassaden beskjed: visumet for familien hans, som allerede var lovet, var likevel ikke gyldig. Han måtte avbestille flyreisene.

Aiman i sin nye leilighet. Barnesengene har han solgt: «Jeg holdt det ikke ut, hver dag å se de tomme sengene til barna mine»

Siden da sitter kone og barn fast i en liten landsby i nærheten av den syriske byen Qamischli nær den tyrkiske grensen. Én gang i uken kjører de til den nærmeste byen for å kjøpe matvarer. På stedet finnes det ingen skole og ingen andre barn som Yosif og Roslin kan leke med.

Det hersker riktignok ingen krig, «men stadig faller strømmen ut, og alt er ødelagt,» sier moren i videosamtale med Falter. På dagtid viser termometeret 35 grader, og da datteren Roslin med mobilkameraet tar en runde, er intet annet enn sand å se.

I nå et halvt år vet tusenvis av syrere i Østerrike ikke om de får bli og hente familiene sine. Selv om asylmyndigheten kommer til at asylet hos syrere ikke tilbakekalles, får familien ikke automatisk komme etter fra Syria til Østerrike. Den allerede innleverte søknaden er da nemlig ikke lenger gyldig. «Da må ektefeller og barn som vil reise etter til Østerrike, stille en ny søknad om familiegjenforening og betale kostnadene for saksbehandlingen en gang til,» sier Røde Kors-ekspert Bernhart.

200 euro koster det per person og tar omtrent et år. I tillegg kommer kostnadene for reisene til den nærmeste østerrikske ambassaden. Er dokumenters gyldighet utløpt i ventetiden, må også de skaffes på nytt.

Også Hussein, 27, bekymrer seg for sin kone Mariam, 23. For fem år siden giftet de to seg i den syriske byen Aleppo. I fire år har de ikke kunnet ta hverandre i armene. Våren 2021 flyktet Hussein fra krigen i Syria i retning Europa. På deres siste felles kveld gikk Hussein og Mariam ennå en gang sammen for å svømme. «Vi har en sjø, den ser omtrent ut som Wörthersee hos dere i Klagenfurt,» forteller syreren. «Jeg elsker å svømme, min kone ikke så mye,» sier Hussein, «det var et kjærlighetsbevis at hun svømte med.»

Siden Hussein er borte, bor Mariam hos svigerforeldrene i Aleppo. Når ikke akkurat strømmen går, ringer de to daglig via Whatsapp. Mariam tar akkurat utdanning som syerske. «Jeg liker at hos dere i Østerrike går også kvinnene på jobb,» sier Mariam da Falter når henne på telefon i Syria. «Det vil jeg også gjøre.» Først må hun imidlertid lære tysk, sier Hussein. Han selv sitter akkurat i tyskurs. «I Syria var jeg grunnskolelærer,» forteller han. «Nå vil jeg straks etter tyskurset begynne på utdanningen til aktivitør.»

Og når konen hans endelig er der, da har han lovet å vise henne Østerrike. «Først vil jeg med henne kjøre til Klagenfurt,» forteller han. «Det var nemlig min første stasjon i Østerrike.»

I stedet for ved Wörthersee sitter Yasin, Hussein, Aiman og noen andre nå hos foreningen «Nachbarinnen» rett rundt hjørnet fra Brunnenmarkt i Wien-Ottakring. Nachbarinnen er et wiensk integrasjonsprosjekt. De støtter flyktninger på morsmålet deres i å integrere seg godt i Østerrike.

Tallrike av de betrodde familiene stammer fra krigs- og kriseregioner som Syria, Afghanistan eller Somalia. «Vi merker at familiene er ekstremt frustrerte,» sier Christine Scholten, administrerende direktør for Nachbarinnen. «Vi oppmuntrer dem riktignok til å fortsette i tyskurset og skaffe seg jobb. Men hvordan skal disse menneskene integrere seg i Østerrike når de ikke har noe perspektiv for familiene sine?»

Det som syriske familier for tiden opplever, truer snart også mennesker fra land som Afghanistan eller Somalia. På disse to statene faller de fleste av de øvrige søknadene om familiegjenforening. Fatima flyktet i 2014 fra Somalia. De fire år gamle tvillingjentene lot hun være hos søsteren. «Jeg visste at jeg ikke ville klare flukten med tre små barn,» sier hun. «Derfor hadde jeg bare babyen med, den som moren trengte mest.»

I 2023 fikk Fatima asyl i Østerrike. «Jeg har allerede betalt 810 euro for DNA-testen, for at de to virkelig er barna mine,» forteller hun. Nå frykter hun at døtrene hennes faller inn under den nye forordningen. I dag er jentene 14 år gamle. Bestemoren lot de to for noen år siden omskjære. «Jeg bønnfalt moren min på telefon om ikke å gjøre det,» forteller Fatima. «Men hun sa at når de allerede drar til Europa, skal de være rene jenter.»

I Syria er krigen forbi, likevel smeller det stadig, forteller Aysha, Yasins ektefelle, i videosamtalen. «Noen ganger er det skudd på gatene. Derfor kan jeg ikke bringe barna i barnehage og skole hver dag.»

Heller ellers forlater de tre sin lille leilighet knapt. «Det blir stadig barn bortført. Av hvem, vet jeg ikke. Det er dessverre også gangstere på ferde.» Fritidsaktiviteter som å leke i parken eller gå på lekeplass, finnes det ikke for barna hennes. «Pappa har fortalt oss, hos dere kan man leke ute. Finnes det hos dere virkelig lekeplasser som er trygge?», vil datteren Sekan vite.

En annen far fra Syria viser bilder han har av døtrene Lemar og Leen på mobilen. «Lemar snakker ikke, hun er autistisk,» forteller han. «Jeg vet ikke når jeg endelig kan hente henne til meg.»

Kvinnene sitter i Syria og forstår ikke hvorfor mennene deres ikke endelig bringer dem i sikkerhet» Abo Farid, syrer

Også syreren Abo Farid er gjest hos Nachbarinnen. Han er administrator for en Whatsapp-gruppe. Mer enn 750 menn fra Syria som venter på at familiene deres skal få reise etter til Østerrike, utveksler seg der. På en egen liste har i mellomtiden 232 menn skrevet seg opp. Alle venter i Østerrike på familiene sine. Og de overveier allerede å bekjempe stoppet i familiegjenforeningen for retten. «Vi merker dessverre at stadig flere ekteskap ikke overstår denne usikkerheten,» sier Abo Farid. «I vårt miljø stiger skilsmissene,» forteller han. Samtidig er det i Syria helt uvanlig at kvinner skiller seg. «Men kvinnene sitter i Syria, de kjenner ikke lovsituasjonen i Østerrike, er skuffet og forstår ikke hvorfor mennene deres ikke endelig bringer dem i sikkerhet.»

Hvor mye denne usikkerheten gnager på familiene, bekrefter Aimans ektefelle, som med barna holder ut i landsbyen nær den syriske byen Qamischli. «Siden mannen min ringte meg for å si at han må avbestille flybillettene, har jeg ikke ledd en eneste gang mer,» sier hun.

Nå sitter mannen hennes alene i 51-kvadratmeterleiligheten i Wien-Favoriten. 800 euro leie koster losjiet ham, der han ville ta imot familien sin, per måned. «For meg alene er det for stort og dyrt, men ifølge leiekontrakten må jeg bli minst ett år,» sier han. På det planlagte barnerommet ligger to madrasser på gulvet. «Jeg hadde allerede kjøpt to barnesenger. Men dem har jeg for kort tid siden solgt igjen. Jeg holdt det psykisk ikke ut, hver dag å se de to tomme sengene til barna mine.» For at tvillingene hans skal lære noe, selv om det i den syriske landsbyen der de venter med moren ikke finnes noen skole, betaler Aiman en lærer som underviser dem online. To timer om dagen pugger barna nå engelsk. For å kunne betale for undervisningen og også matvarene for familien sin i Syria, vasker han om natten banestasjonene og serverer om dagen.

«Først hadde jeg for barna mine en online-lærer som skulle lære dem tysk,» forteller Aiman. «Men vi vet ikke hvordan det går videre. Derfor lærer barna nå engelsk.» For det kan de tross alt alltid få bruk for. Også konen hans har i Syria allerede begynt med et online-tyskurs. «Men i mellomtiden er det vanskelig å motivere meg,» sier hun. «Jeg vet jo ikke om jeg noen gang får komme til mannen min i Østerrike.»