SOS-barnebyer-grunnlegger Gmeiner — Gjerningspersonen som selv ville ha trengt hjelp

Krigstraumatisert, alkoholsyk, ute av stand til tilknytning: Organisasjonen visste om Hermann Gmeiners mørke side – tidde imidlertid om det og skjulte den for offentligheten. Også for å beskytte sin merkevare.

23.11.2025

Bøker om Hermann Gmeiner og Helmut Kutin

Til og med vi var overrasket da SOS-barnebyer gjorde den upassende behandlingen av Hermann Gmeiner offentlig. Etter våre undersøkelser fikk min kollega Matthias Winterer og jeg sporadisk indisier om at barnebygrunnleggeren hadde forgrepet seg på små barn. Konkrete var beskyldningene ikke. Kilden: Annenhånds rykter.

SOS-barnebyer vet offisielt siden 2013 om den upassende behandlingen og la de berørte meldingene i permer som bare få hadde tilgang til. Antagelig visste noen i organisasjonen allerede mye tidligere hva Gmeiner gjorde, men sa ingenting for å beskytte merkevaren.

Merkevaren, det var alltid også Hermann Gmeiner, velgjøreren, filantropen og barnevennen. Født i Vorarlbergske Alberschwende, oppvokst på 1.300 meters høyde over havet. Fattig bondefamilie, totalt ni barn, Gmeiner det femte. Moren døde tidlig, faren tok seg av gården, den eldste søsteren av søsknene. I andre verdenskrig måtte Gmeiner til Østfronten og kom såret tilbake. I 1949 bygget han den første barnebyen i Imst og ekspanderte inn i over hundre land inntil han døde i 1986.

I de siste ukene leste jeg fem bøker om SOS-barnebyer-grunnleggeren. Tre av dem stammer fra pennen til Hansheinz Reinprecht, engang journalist, så pedagog og senere generalsekretær for SOS-barnebyer. Det er klassiske PR-bøker som Reinprecht forfattet.

En tynn, heller uopphissende liten bok skrev Gmeiner selv. «Eindrücke. Gedanken. Bekenntnisse», utgitt i 1979 på SOS-barnebyer-forlaget. En slags dagbok over sine reiser i verdens barnebyer.

Og så finnes det ennå Gmeiner-biografien til journalisten Claudio J. Honsal. «Für die Kinder dieser Welt» heter den. Blått omslag, 2009 publisert, 288 sider tykk.

Ved første blikk virker boken som et PR-kupp av SOS-barnebyer. For hvert solgte eksemplar gikk en euro til barn i barnebyene. Men Honsal skrev også om enkelte skyggesider.

Den tilslørte upassende behandlingen av minst åtte barn forekommer i boken ikke. Om det har han selv er fart av mediene, sier Honsal til Falter. Av sine samtalepartnere, begynnende med Helmut Kutin, Gmeiners etterfølger, inntil Gmeiners slektninger og rådgivere, skal ingen ha antydet noe.

Honsal beskriver personen Gmeiner ikke bare som velgjører, men også som en mann som raskt ble krenket, som tidlig forsamlet og falt for alkoholen; en mann som hjalp, men også selv trengte hjelp.

Gmeiner mistet ikke bare sin mor, men også sin forlovede. Hun var tysk og døde under andre verdenskrig ved et bombeangrep på Dresden. Gmeiner, den gang ung løytnant, kom traumatisert tilbake fra krigen og kunne ikke bygge nærhet til andre mennesker. Ensomheten kompenserte han med sin innsats for barn. Han omga seg med dem. På grunn av SOS-barnebyer-ideen skulle det kvinnelige kjønn for Gmeiner ikke ha telt mer, sier hans fortrolige Fritz Haider (1932-2011) i boken. En egen familie kom for ham ikke på tale.

Det krevde barnebygrunnleggeren også av sine nære medarbeidere. Den som var av annen mening, følte hans aversjon, fortalte Hansheinz Reinprecht (1925-2009). «Noen har i månedsvis lidd under en liten feil fordi han da rett og slett har vendt seg bort fra dem.»

En av dem var Gmeiners nærmeste medarbeider, Alexander Gabriel, engang barnebybarn, så personlig assistent for barnebygrunnleggeren. Gmeiner distanserte seg fra ham. Grunnen: Gabriel grunnla en egen familie. Med Falter vil Gabriel ikke snakke. Om den siste rapporteringen var han sjokkert, meddeler han.

«Gmeiner var skuffet og har aldri forstått at Gabriel hadde bestemt seg for sin familie», siteres Helmut Kutin (1941-2024) i boken. Gmeiner var blitt «noe underlig». «Enkel var han jo aldri, men det har også utgjort ham. Man måtte noen ganger i tide avgrense seg. Et selvbeskyttelsestiltak – og det har lyktes meg.»

Gmeiner lyktes det åpenbart ikke. For jo større hans livsverk ble, desto mindre kunne han avgrense seg fra det. Intet privatliv. Ingen venner utenfor organisasjonen. Ingen hjelp. «Og så kom også stadig hyppigere alkoholen i spill», sa Kutin. Gmeiners grandnevø, Walter Gmeiner, fastslo: «Alkohol var hans rusmiddel som han over atskillige problemer altså lettere er kommet unna.»

SOS-barnebyer kjente Gmeiners problemer. Sannhet ville organisasjonen det imidlertid ikke og skjulte ham for offentligheten når han hadde drukket. Det fortalte Falter tidligere medarbeidere og tidligere barnebybarn. Intet og ingen måtte skade merkevaren – fremfor alt ikke grunnleggeren selv.

Hermann Gmeiner mistet tidlig omsorgspersoner, var traumatisert av krigen, bygget en by som ga foreldreløse et hjem, og upassende behandlet minst åtte barn. For SOS-barnebyer talte lenge bare solsiden. Også det kaller man selvbeskyttelse.