Berørt av upassende behandling — Hermann Gmeiner og vi.

Ikoner har seige forsvarsstrategier som også derfor lykkes fordi godtroenhet står mot dem. På denne måten kan det onde seg desto bedre innrede

Hermann Gmeiner, sønn av små bønder i Alberschwende, tidlig allerede halvforeldreløs da moren døde, oppfalt ved begavelse, av presten for skolekarrieren og senere studium utsett, vanligvis med håpet om å vinne en teolog. Og hvordan det lyktes. Mannen hadde en til etterkrigssamfunnet passende karitativ idé, barnebyen. Tiden var full av foreldreløse, de statstyrte fedrene hadde igjen sørget for massevis desimering av sine befolkninger.

Gmeiner oppfant en løsning: familiær nærhet og varme, relasjoner for de oppvoksende barna. Ingen kald sosialisme med sine store institusjoner, ingen nasjonalsosialisme med sine grusomme tukthus, familie, fremfor alt mor også for de små som alene sto overfor verden. En storartet, en menneskevennlig idé.

Den gjorde karriere, ble verdensomspennende vellykket. Bilder viste Hermann Gmeiner og forbundspresidenten, Hermann Gmeiner og paven, Hermann Gmeiner og Dalai Lama, Hermann Gmeiner og Mor Teresa, Hermann Gmeiner på alle kontinenter – Gmeiner var selv blitt til en menneskelighetens ikon. Til en ikon av det katolsk-vennlige etterkrigs-Østerrike uansett. Hermann Gmeiner, det klang så innheimsk som Toni Sailer eller Hermann Maier – mer østerriksk gikk det ikke.

Hermann Gmeiner, veldedig ikon for etterkrigs-Østerrike, upassende behandlet beskyttelsesbefalte.

Gmeiner sto for den politisk svarte varianten av menneskevennlighet. Som Vorarlbergsk barn kom jeg på 1950-tallet noen ganger på besøk i et friskt bygget barnebyhus; slektninger var i den katolske arbeiderbevegelsen aktiv og hadde kontakt til det huset drivende ekteparet. Jeg har erindringer om en teglsteinsbygning, om ekstrem arbeidsomhet, om trengsel og tapperhet, det umulige på en eller annen måte å pakke. Etterkrigs-Østerrike, det var ikke bare gjenoppbygging, det var også bo i brakker, fattigdom, harde vintre, dele og donere. For eksempel for barnebyen. Hermann Gmeiner var der en myte som jeg av en eller annen grunn alltid forbandt med en gammel VW-buss full av barn. Om jeg ham selv er møtt, vet jeg ikke mer, men hans navn var allestedsnærværende, som til en helgen eller magiker.

Vil bare si: Fallhøyden er desto større. Den karitative intensjonen, den gode viljen, den verdensvide suksessen til den menneskevennlige idéen til grunnlegger-ikonen lar den nå offentliggjorte upassende behandlingen av minst åtte gutter fremstå desto avskyeligere, nå da han seg ikke mer lar hemmeligholde. Kjant var den minst de berørte personene allerede i årtier, de ble med betalinger roligstilt. Mot ikoner reiser man seg ikke; av institusjoner grunnede ikoner har seige forsvarsstrategier som også derfor lykkes fordi godtroenhet står mot dem. Bak den ikonisk frembrakte uvilligheten til å tro kan det onde seg desto bedre innrede.

Har man denne mekanismen erkjent, er det tungt, ikke å avfeie hele prosjektet med dem som har pervertert dets mening, som Hermann Gmeiner. Først faller det tungt å ta kjensgjerningen overhodet til viten. Institusjonell beskyttelse måtte først gjennom Falters avdekninger sprenges. Hvor sterk denne beskyttelsen var og er, viser følgende setninger: «Østerrike og verden er rystet. Tallrike tilfeller av upassende handlinger mot barn ble nå kjent. Mange avskyelige upassende handlinger er allerede for årtier siden i Hermann Gmeiners æra som SOS-barnebyer-grunnlegger skjedd. Til og med han selv er av seksuelle upassende handlinger mot gutter berørt.» Dette leserbrevet som Kronen Zeitung publiserte, bringer det østerrikske dilemmaet på uoppnåelig vis på punktet. Når man vet hvor mye vekt Krone legger på sine leserbrev som den kaller «Østerrikes stemme», kan man dette brevet nesten programmatisk kalle. Det er en ulykke skjedd, Gmeiner selv var av upassende handlinger berørt. Ja, der var vi alle svært berørte.

Gjerningsperson-berørte-omvending er det ikke, det er rett og slett forsøket på å smøre seg ut av pinligheten av årtier langt å ha blitt smurt. Kan man seg forestille en berørt person av slik upassende behandling å ha vært og det tårnhøye muren av vennlighet ikke å ha kunnet overvinne som omga gjerningspersonene? Med penger avfinnt å bli av en organisasjon som seg selv bare under trykk utenfra ville reformere som aldri var tilstrekkelig fordi også for det sørget muren?

Etterkrigsmuren holder ikke mer, allerede overhodet ikke i en verden hvis fører åpent med sin upassende adferd overfor kvinner brisker seg. Nei, brisket har Hermann Gmeiner seg ikke. Visselig led han, som de fleste gjerningspersoner, av sitt falskhet. Det skal de berørtes lidelse ikke relativere, men psykostrukturen til tvangsforstyrrede personer med upassende interesse for mindreårige ville man ikke ha.

Man kjenner det fra prester som deres overordnede bedringsviljen trodde og som likevel deres drift ikke kunne stå imot. Spesielt lumsk virker slik kombinasjon av menneskelig svikt i organisasjoner som er der for å fange opp og forhindre slik svikt institusjonelt, som vil bedre mennesket, redde det og hjelpe det. Barnebyen bærer i navnet «Societas Socialis» som ble til SOS og antyder en kirkenærhet som det slik ikke finnes.

Nå blir gater og plasser omdøpt, utmerkelser kassert, monumenter styrtet. Det må være, hjelper imidlertid ingenting. Om tragedien med midler av opplysning som journalistikken er å komme til livs? Man kan for øyeblikket skape lindring, tvinge reformer, by innhold, berørte personer, så godt det går, kompensere. Upassende behandling, slik er det å befrykte, vil alltid vende tilbake. Altså må man ikke opphøre å bekjempe den.

Også om håpet er så naivt som det ORF-uken i sin sammenslutning i enkelt språk bringer til uttrykk: «Upassende behandling heter, (Gmeiner) har gjort ille saker med barn. Upassende behandling er forbudt. Denne upassende behandlingen var allerede lenge kjent. Det har imidlertid ingen noe gjort. Nå vil SOS-barnebyer mye endre. Dermed skal upassende behandling ikke mer mulig være.»