SOS-barnebyer — Hermann Gmeiner og den «gode autoritetens» avgrunner

Etter krigen tilfredsstilte Hermann Gmeiner lengselen etter et godhetens herredømme. Men kan det gode herske?

FALTER 44/2025, 28.10.2025

Nå altså Hermann Gmeiner. Også den avdøde grunnleggeren av SOS-barnebyer beskyldes for upassende behandling. Han skal ved minst åtte mindreårige gutter ha begått «upassende handlinger og upassende behandlinger». Åpenbart er beskyldningene så troverdige at organisasjonen ikke mer kunne annerledes enn å publisere de internt for lengst kjente anklagene nå. Den nye ledelsen, som kjemper om troverdighet og renommé, vekslet – da det ikke gikk annerledes – strategien: fra mørklegging til publishing.

Det var Falter som som den første avdekket tilfeller av upassende handlinger av pedagoger i SOS-barnebyer. Sumpen som derved ble frilagt, viste seg som stadig dypere. Inntil den også nådde ham som av hele verden ble feiret som «stor barnevenn».

Etter krigen, da Gmeiner grunnla byene for barn i nød, var behovet for en slik figur trolig stort. Etter erfaringene med en fascistisk autoritet som derfor innad fremstod som god fordi den utad var grusom, og katastrofen som fulgte av det, var det trolig en stor lengsel etter noe annet.

Ikke lengselen etter autoritet var forflyktiget – men det skulle nå være en god autoritet. En ren humanisme – også om den var hierarkisk bygget – syntes å tilfredsstille idealet. Grunnleggerfiguren for barnebyene bød ikke bare gjenfødelsen av et familiebilde ut av verdenskrigens ruiner – han bød også seg selv som god far. Ikke bare de foreldreløse barna, hele samfunnet trengte en slik. En som igjen skulle garantere en god verden, et renset samfunn, en hel familie. En autoritet uten avgrunner. Godhetens herredømme. Men kan det gode herske?

Humanismen på forscenen fortrengte de uuttalte overskridelsene bare på bakscenen. Og slik viser det seg – igjen – at autoritet alltid har en bakside. Den freudske urfaren dukker opp bak bildet av den «store barnevennen» (som har tatt sin credo om fremstillingen av et miljø av en kvasi «legemlig» familie noe for bokstavelig). Hvilken urfar som forbinder makt med hensynsløs nytelse.

Ved alle figurer av den «gode» faren gjentar seg nettopp denne ambivalensen og trekker oppbrudd og håp stadig i sølen.

Eksemplarisk for det står naturligvis Otto Mühl som perverterte intimitetens revolusjon for å la urfaren i reneste form gjenoppstå. Hvilken grusom figur som elskes og hates, beundres og misunnes samtidig. Mühl sikret seg monopolet på nytelsen helt åpent.

En av reformpedagogikkens forløpere, lederen av den berømte Odenwaldschule Gerold Becker, fullbyrdet det i det skjulte. Altså selv vendingen bort fra autoriteten, den antiautoritære oppdragelsen produserte der den igjen skapte fremragende figurer, det samme mønsteret – upassende behandling av elever.

I dag derimot, der alle håpnigsarsenalene er uttømt, der alle konsepter synes diskredittert, fullbyrdes noe annet: oppdukkingen av en herskende far som åpent, skamløst og utilslørt innfordrer sin nytelse og offentlig iscenesetter – som for eksempel den notoriske Donald Trump. Slavoj Žižek kaller dette de «obskøne mesternes» oppstigning.

Den nye administrerende direktøren for SOS-barnebyer forsøker seg nå på et helt annet prinsipp: det for «tidsgenøse strukturer», det for et «moderne barnevern», det for «flate hierarkier» – altså organisasjonen i stedet for en øverste personlighet. Hun lover ikke bare komplett oppklaring av fortiden, men også transparens for fremtiden.

Men lurer det seg ikke noe inn? Heter det siste ikke at man også fremtidig regner med slike upassende handlinger?