Upassende behandling og mørklegging «SOS-barnebyer kunne ha forhindret svært mye»

Historikeren Horst Schreiber har allerede i 2014 beskrevet misforholdene som Falter for to uker siden avdekket i en studie. Lært har barnevernorganisasjonen av det ingenting

Intervju, FALTER 40/2025, 30.09.2025

Historiker Horst Schreiber i Innsbruck: «Offentlighet gjør trykk»

Innsbruck, Stafflergasse 10a. Her har SOS-barnebyer sitt hovedsete. Den som vil se bak murene til den renommerte barnevernorganisasjonen, må imidlertid gå fire minutter videre. I Andreas-Hofer-Straße bor Horst Schreiber. Historikeren er ekspert for barnebyer.

Schreiber har i 2014 publisert en utførlig studie: «Dem Schweigen verpflichtet.» Den ble gitt i oppdrag av SOS-barnebyer høyestpersonlig. Man ville bearbeide den egne fortiden og trekke slutninger for nåtiden og fremtiden.

På knappe 250 sider skildrer historikeren hvordan barn og ungdommer fra 1950 til 1990 i byene ble fysisk upassende behandlet og utsatt for upassende behandling. SOS-barnebyer var lenge beskjeftiget med hemmeligholdelse, mange tegn for upassende behandling i dens innretninger ble systematisk ignorert, balanserer han.

Schreibers studie fra 2014 kunne knapt være mer aktuell.

For få uker siden avdekket Falter en skandale: Frem til for noen år siden ble det i minst to SOS-barnebyer barn og ungdommer fysisk upassende behandlet, låst inne på upassende vis og med sadistiske oppdragelsesmetoder upassende behandlet (Utgaver 38/25 og 39/25). Det dokumenterer to hemmelig holdte studier fra 2021 og 2022, utarbeidet av Institut für Männer- und Geschlechterforschung i Graz.

Anders enn studien til Horst Schreiber ble de verken publisert eller internt delt med pedagogene. Tvert imot: Den administrerende direksjonen i SOS-barnebyer har satt vitenskapsmennenes ekspertise i en passordbeskyttet mappe, sett den har bare en håndfull mennesker.

Allerede igjen har SOS-barnebyer mørklagt voldssystemet som allerede Schreiber på grunnlag av årene 1950 til 1990 fastslo – og organisasjonen ville antagelig fortsatt ha sett bort om ikke en person hadde våget å gi Falter et anonymt tips.

Transparens Egentlig burde De her lese et intervju med sjefene i SOS-barnebyer. Administrerende direktør Annemarie Schlack og styremedlem Willibald Cernko har to ganger lovet og avsagt et personlig intervju til Falter – av «terminlige» og «organisatoriske» grunner. De ville gjerne besvare spørsmål skriftlig og invitere Falter til en mediebriefing der alle medier samtidig informeres. Falter var innforstått og kom organisasjonen i møte. Så opptrådte Schlack i Ö1-Morgenjournal – og Cernko i «ZiB 2». For en personlig samtale med Falter, som har avdekket tilfellene og i ukevis har undersøkt, var de inntil nå ikke rede

Etter tausheten går SOS-barnebyer nå i offensiven. Tilfellene av upassende handlinger i barnebyene Moosburg (Kärnten) og Imst (Tirol) skulle ha «forårsaket tung lidelse og utløst stor berørthet», het det 22. september i en utsendelse fra den administrerende direksjonen.

Deri kunngjorde barnevernorganisasjonen dessuten en «reformkommisjon». SOS-barnebyer vil nemlig granske og reformere den «hele organisasjonen». Gremiet vil med Irmgard Griss en prominent ansikt sitte for.

Griss var president for Oberste Gerichtshof (OGH) og Neos-kandidat for forbundspresidentvalget 2016. Dessuten ledet hun barnevelkommisjonen til justisdepartementet som i 2021 gransket den østerrikske deportasjonspraksisen for mindreårige.

SOS-barnebyer er beskjeftiget med skadebegrensning. Den administrerende direksjonen og styret innrømmer misforholdene, lover oppklaring. I ORF viste styremedlem og eks-banksjef Willibald Cernko seg knust. Han var «oppgaven i denne detaljdybden muligens ikke vokst». Fremtidig burde, sa Cernko, flere barnevernseksperter sitte i kontrollgremiet i SOS-barnebyer.

Det som blir, er det bitre spørsmålet hvorfor det for denne erkjennelsen først trengte Falters undersøkelse. Tross alt kjente de øverste sjefene i SOS-barnebyer misforholdene allerede lenge.

Men i stedet for å rydde opp har administrerende direktør Christian Moser, i 17 år i spissen for organisasjonen, betalt de berørte personene høye kompensasjoner – antagelig av donasjonsinntekter som egentlig skulle ha sørget for barnas beskyttelse. Mens han overførte summene, ble det i barnebyer fortsatt upassende behandlet barn.

I mellomtiden har statsadvokaten koblet seg inn. Den etterforsker mot medarbeidere i SOS-barnebyer på grunn av upassende behandling av mindreårige – og mot de kärntiske delstatsmyndighetene på grunn av mistanke om embedskriminell handling. De skal ikke ha videreført anmeldelser og i årevis ha sett bort.

Samtidig skulle de ansvarlige nettopp ved barnebyene ha sett helt nøyaktig. De patriarkalske strukturene som begunstiget vold og samtidig tildekker den, hadde Horst Schreiber allerede for ti år siden skriftliggjort.

Enkelte barnebyer var farlig lukkede systemer, skrev han. Studien er i bokform overalt tilgjengelig, SOS-barnebyer presenterer bearbeidingen stolt på sin nettside.

Og likevel: År senere finner forfatterne av studiene i SOS-barnebyer Moosburg og Imst det samme bildet. Hvorfor har barnebeskytterne av Schreiber-studien ingenting lært? Hvorfor er barnebyenes konsept egentlig så toksisk? Og hvorfor holder organisasjonen ufravikelig fast ved det?

Svar på disse spørsmålene leverer ikke den administrerende direksjonen i SOS-barnebyer som Falter gjerne ville ha snakket med. Men historiker Horst Schreiber.

Falter: Herr Schreiber, i 2014 kom De i Deres historiske studie om barnebyene mellom 1950 og 1990 til følgende konklusjon: SOS-barnebyer fortier vold mot barn, ignorerer indisier og murer overfor offentligheten. I Moosburg og Imst hersket disse tilstandene, som vi i dag vet, frem til for få år siden. Ville De ha holdt det for mulig?

Horst Schreiber: Egentlig ikke. Det var allerede 2014 overraskende at det ennå fantes byer som ble hierarkisk ført, der bylederen hadde svært mye makt og der merkevarebeskyttelse sto foran offerbeskyttelse. Etter min studie ble en hel rekke forbedringer innført, og jeg hadde inntrykket at de ansvarlige ville gjøre et brudd med fortiden. Men åpenbart hersker det ennå denne maktkampen i organisasjonen, mellom de utholdende kreftene som identifiserer seg svært med den dels stendestatlige modellen som SOS-barnebyer-grunnlegger Hermann Gmeiner fra slutten av 1940-tallet har implementert, og reformatorene som vil endre noe.

Burde det gi de ansvarlige å tenke at to nye studier påviser nøyaktig det samme voldsmønsteret som De allerede påpekte for år siden?

Schreiber: Ja. I hele den offentlige diskusjonen som jeg inntil nå har fulgt, mangler for meg: Hvem var innenfor den øverste ledelsen – altså forretningsledelse, administrerende direksjon, styre – ansvarlig for det? Det vil sikkert finnes protokoller. Det er viktig at organisasjonen ikke bare ser på byledernes rolle, men også på de øverste etasjenes.

SOS-barnebyer har i 2014 transparent omgåtts Deres studie, den ble til og med publisert som bok. De to studiene som Falter nå har rapportert om, ble av SOS-barnebyer derimot mørklagt – i motsetning til studieforfatternes anbefaling. Ikke engang internt fikk folk papiret å se. Hvordan forklarer De Dem det?

Schreiber: Forklarlig er det bare med at en liten, utholdende krets i ledelsesplanet fortsatt setter seg igjennom. Fra mitt ståsted må jeg imidlertid også si: Når man som vitenskapsmann lager en studie som undersøker vold og viser at det finnes systemiske misforhold, da må man selv heller ikke føle seg forpliktet til taushet.

De ville altså ikke ha holdt Dem til taushetsklausulen som forfatterne har underskrevet?

Schreiber: Nei. Da jeg fikk oppdraget, var det fra forhånd klart: Jeg gjør det bare hvis studien uten sensur straks kommer i offentligheten. Ved de to nye studiene visste man allerede forut at det fantes vold. Da kan man som forsker egentlig ikke forplikte seg til hemmeligholdelse.

Mørklagt ble studiene imidlertid av den administrerende direksjonen. Den argumenterer nå, man hadde tiet for å unngå risikoen for en retraumatisering. Er det et plausibelt argument?

Schreiber: Det forstyrrer meg uhyggelig. Det er på grensen til hykleri. Hva skjer når vi bringer volden i offentligheten? Det oppmuntrer berørte personer til å melde seg. Hadde organisasjonen gjort sine studier offentlig transparente, ville potensielle berørte personer ha meldt seg mye tidligere.

Etter at Falter har rapportert om studiene: Hva skulle SOS-barnebyer umiddelbart ha gjort?

Schreiber: SOS-barnebyer skulle ha innrømmet en systemisk svikt, ikke bare unnskyldt seg, men aktivt gått på barna til. De ansvarlige skulle ha sagt til dem: «Vi vil av svært mange av dere høre hva som har skjedd.» Og da måtte SOS-barnebyer gi alle enheter i oppdrag å bli aktive og gjennomsøke kartotekene til de tidligere barnebarna. Siden studiene er minst tre år gått der det kunne ha blitt gjort mye mer og forhindret.

Men tross alt har SOS-barnebyer nå innrettet nye ombudssteder.

Schreiber: Det er for lite. SOS-barnebyer vil måtte overveie seg med hvilke troverdige mennesker man vil gå inn i byene for å snakke med alle.

Ser De rettslige konsekvenser for mørkleggingen av studiene?

Schreiber: Om det er strafferettslig relevant, kan jeg ikke si.

Og moralsk? Hvilken skade tar organisasjonen nå?

Schreiber: Å muliggjøre barna et bedre liv og forhindre vold er SOS-barnebyers øverste ethos. Mørkleggingen og hemmeligholdelsen er en tung krenkelse av dette credoet.

Vi spør direkte: Har fortielsen av studiene som dokumenterer et voldsmønster satt barna og ungdommene i fare?

Schreiber: Ja. SOS-barnebyer har riktignok entlatt folk eller sendt dem andre steder. Men også det er skjedd i hemmelighet, til og med innenfor organisasjonen. Hvordan skal noen oppmuntres til å melde vold når sjefene selv feier alt under teppet?

Da De i 2014 publiserte studien, var det da intervensjoner mot det?

Schreiber: Det fantes i bakgrunnen krefter som svært sterkt kritiserte at jeg ville trekke barnebyen i smussen og fremstille mødrene urettferdig. Mine direkte oppdragsgivere – altså den daværende administrerende direksjonen og den pedagogiske ledelsen – har imidlertid støttet meg.

Det sier mye om organisasjonen at det finnes krefter som betrakter en vitenskapelig bearbeiding som «å trekke i smussen» – og ikke som sjanse for SOS-barnebyer.

Schreiber: Ja. Bakgrunn for kritikken er at organisasjonen er henvist til donasjoner. Det hersket frykten for et innbrudd i donasjonene når bestemte ting blir ryktevis. SOS-barnebyer baserer seg på en familielignende oppdragelsesmodell. Og vi vet, i familier skjer det heller ikke så fantastiske ting. Familie forplikter til taushet. Intet må komme ut, og intet må desavuere familien. Mange mennesker innenfor SOS-barnebyer identifiserer seg sterkt med denne familieideen. Det er organisasjonens merkevare og samtidig også innfallsporten for vold.

Denne modellen av Hermann Gmeiner, hva er det nøyaktig?

Schreiber: Gmeiner gikk ut fra at barn trenger morens legende kraft og ikke det distanserte planet til de store oppdragelseshjemmene. Bak det står en stendestatlig modell fra 1930-tallet: I byen sto den mannlige oppdragelsesnoten til bylederen over alt. Han hadde absolutt vold. Hyppig disponerte han – som også mødrene – over ingen pedagogisk utdanning, men svært vel over bedriftsøkonomiske kompetanser. Mødre, og senere også psykologer, hadde en helt svak stilling overfor den mannlige, autoritære bylederen. Siden 2000-tallet forandret det seg, men ikke i alle byer.

Slik voldsbeskyldningene og -tilfellene i byene Seekirchen (Salzburg), Moosburg og Imst viser.

Schreiber: Jeg er overbevist om at det også i de fleste husene i Moosburg, Seekirchen og Imst har fungert godt. Men altså ikke i alle. I fortiden var det også allerede slik: Mange mødre har ydet heroisk, men var overbelastet og kunne manglende ekspertise med vanskelige barn i store grupper ikke omgås. I tiår fantes det intet pedagogisk utdannet støttepersonale, som i dag for eksempel familiehjelperne. Overbelastning er en innfallsport for huslig upassende behandling og de massive upassende handlingene som i Moosburg. Og så fantes det der også denne bylederen som har mørklagt volden og selv var overgripende.

Alt dette er ingen enkelttilfeller. De har i Deres studie beskrevet tilfellet med søsknene Sillober. Søsknene er fra de tidlige 2000-tallet av en mann som gikk ut og inn i barnebyen blitt seksuelt upassende behandlet. Selv om barnebymoren og den der værende psykologen har påpekt volden og til og med krevde et betredelsesforbud, dekket bylederen og myndighetene i årevis den upassende behandlingen. Alle har sett bort.

Schreiber: Fallet åpenla strukturene som fører til vold. Jeg har det den gang bredt analysert. Men alt som jeg hittil har lest om Imst og Moosburg og Seekirchen viser: Det er en total gjentakelse.

Det hersket frykten for et innbrudd i donasjonene når bestemte ting blir ryktevis

Horst Schreiber

I Deres studie står det at et PR-team har anbefalt SOS-barnebyer å la ro inntre for å beskytte merkevaren.

Schreiber: Det var i 2007 da Sillober-fallet ble strafferettslig relevant. «Merkevarebeskyttelse foran offerbeskyttelse» er jo ikke bare slik sagt. Det var i organisasjonen alltid slik at man har betalt et PR-team svært mye penger for å utvikle kommunikasjonsstrategier som skal forhindre et innbrudd i donasjonene. Medarbeiderne forpliktes til en bestemt wording. Og denne wordingen – for eksempel at man av offerbeskyttelsesgrunner holder mye hemmelig – tjener i virkeligheten til å heve en urgammel tilsløringstaktikk på et høyt moralsk plan.

SOS-barnebyer innsetter nå en «reformkommisjon». Men om misforholdene vet sjefene i årevis. Trengs det trykk utenfra for at noe endrer seg hos SOS-barnebyer?

Schreiber: Jeg har antatt at det senest etter min studie ikke lenger er nødvendig. I de siste ti årene har SOS-barnebyer også selv brakt enkelttilfeller i offentligheten. Men her synes det å ha gitt dette massive systemiske planet som aldri ble forbedret. For å trekke de øverste ansvarlige til ansvar trengs det medier, trengs det trykk utenfra. Ellers veltes den systemiske svikten av på enkelte. Det vil være en av Griss-kommisjonens hovedoppgaver: Nøyaktig se hva som har skjedd i de øverste maktstrukturene.

Og hvor var styret?

Schreiber: Som hos bylederne er det også i styret: De kommer forøket fra bedriftsøkonomien. Det er sjefer av banker og av forsikringsforetak. De har et nettverk som de lukrerer donasjoner over. Det pedagogiske planet kommer alltid for kort. Jeg spør meg imidlertid også: Hvor var bedriftsrådet? SOS-barnebyer har et bedriftsråd. Det er der for å beskytte folk. Har medarbeidere meldt seg hos bedriftsrådet og det har ingenting gjort, eller har bedriftsrådet så lite troverdighet at medarbeiderne fra forhånd ikke har meldt seg? Også det må nå avklares.

Mørkleggingen og hemmeligholdelsen er en tung krenkelse av SOS-barnebyer-ethosen

Horst Schreiber

Den tidligere Bank-Austria- og Erste-Group-sjefen Willibald Cernko overtar nå hovedrollen ved skylderkjennelsene. «Det var vår feil», sa Cernko og sitter nå også i kommisjonen.

Schreiber: Tre styremedlemmer av SOS-barnebyer sitter i denne kommisjonen. Det er en overvekt. Men jeg tror det endelige bildet kan vi oss først gjøre når Griss-kommisjonens resultater er der.

Den mangeårige administrerende direktøren i SOS-barnebyer, Christian Moser, har seg hittil ikke ytret til skandalen. Han skyver Annemarie Schlack foran seg som stadig betoner på tidspunktet for tilfellene av upassende handlinger ikke å ha vært del av den administrerende direksjonen. Hvorfor tier den best kjente sjefen?

Schreiber: Christian Mosers rolle i disse tilfellene kjenner jeg ikke. Mine møter med ham var alltid positive. Jeg har ham oppfattet som en som er interessert i reformer. Om hans taushet har taktiske grunner, kan jeg ikke bedømme. Organisasjonen har seg sikkert hentet en kommunikasjonsrådgivning. Kanskje har man sagt ham at han nå skal tre i bakgrunnen.

Moser har allerede i 2016 underskrevet en kompensasjonsbetaling til et Moosburg-barn. Han har altså allerede lenge visst om misforholdene og ikke klart å stoppe dem.

Schreiber: Der har De rett, han bærer medansvar. Deres eksempel må imidlertid ingen motsigelse være. Noen fra barnebyen Moosburg melder seg, han forteller sin historie, man tror ham, og han får en kompensasjon. Det betyr ikke automatisk at hans tilfelle har avdekket en systemisk misstand. Riktignok kjente også Moser min studie fra 2014. Og der har jeg sett på de generelle strukturene og problemene og intet enkelt tilfelle. Til det har jeg av hver enkelt barneby anmodet dokumenter. Av noen har jeg fått mange dokumenter, av andre nesten ingenting.

Hvilke byer har levert lite?

Schreiber: Barnebyen Moosburg har levert svært få materialer. Jeg har fått mange dokumenter fra Oberösterreich, de var den gang også svært åpne. En helt viktig region var Vorarlberg. Der kom virkelig de mest hårreisende systemiske problemene frem.

De har i Deres studie ikke bare sett på SOS-barnebyer, men også på myndighetene. Fremfor alt ved tilfellet med søsknene Sillober hadde tjenestemennene liten interesse i å oppklare den upassende behandlingen. Nå har staten igjen ikke klart å beskytte barna som den er ansvarlig for. Har myndighetenes kontroller sviktet?

Schreiber: Frem til 2000-tallet fantes det i alle fall en svært slapp omgang med beskyldninger om upassende handlinger. Hva man imidlertid også må si: Vi er i sparetider. Uavhengig av hvor godt eller dårlig ansvarlige statlige myndigheter håndterer kontrollene: Det finnes i myndighetene for lite godt utdannet personale. SOS-barnebyer kutter, forbundet kutter, og delstatene kutter på kontrollplanet. Det skal ingen unnskyldning være, men jeg finner det også viktig at vi ikke bare stiller berettigede krav, men oss også spør: Hva er da overhodet i velferden med et bestemt antall medarbeidere og de kompetansene de bringer med, mulig? For et høyt barnevern måtte man budsjettet ganske utvide.

Når voldelige medarbeidere i myndighetenes viten får nye jobber med barn, har det lite med personalmangel å gjøre.

Schreiber: Det er dessverre det urgamle mønsteret som vi siden 1945 også har sett i kirken. Man identifiserer en fareskaper, og han får ennå et godt tjenestebevis og kan slik skyves andre steder. Etter mottoet: Hovedsak hos oss er han ikke mer.

Falter-undersøkelsene viser at mange i barnebyen har sett bort eller ikke våget å si noe.

Schreiber: Det er alltid byene og myndighetsapparatet samtidig. Begge trenger en kultur der medarbeiderne vet at dem intet vederfares når de melder og påtaler negativt. Også barna må ha et rom der de kan si ting uten å måtte ha angst for at noe skjer med dem. En stor del av medarbeiderne oppfører seg alltid tilsvarende bedriftskulturen. De ser jo hvor lenge det har vart at en medarbeider hadde nesen full og henvendte seg til Falter. Ham tilkommer eksessiv ros. Organisasjonen burde nå si: «Det er eksemplet vi vil ha. Gjør oss problemer.» Naturligvis er det for SOS-barnebyer pinlig at noen går til Falter. Men åpenbart har organisasjonen ingen sikker struktur der dette mennesket kunne snakke.

Var De som historiker og kjenner av materien sjokkert da De leste om de nye beskyldningene mot SOS-barnebyer?

Schreiber: Jeg var svært skuffet og også emosjonert. Jeg har sett organisasjonen på en virkelig svært god vei. Jeg har meg alltid tenkt: Enkelttilfeller vil komme, men ikke at den systemiske upassende behandlingen som jeg allerede i 2014 har beskrevet, på denne måten igjen kan komme og at SOS-barnebyer så fortielsesmessig og mørkleggingsmessig omgås det. Jeg bor få meter fra den administrerende direksjonen i Innsbruck, og jeg har i de siste årene stadig hatt utveksling med den. Men en samtale til disse tilfellene har aldri noen søkt med meg, selv om jeg meg i årevis intenst med nettopp disse voldsstrukturene har beskjeftiget.

Hvorfor er ikke De for studiene til Moosburg og Imst blitt engasjert?

Schreiber: Det vet jeg ikke. Jeg er på den ene siden glad for det. Men på den andre siden ville det også ha vært nærliggende å spørre meg. Utslagsgivende var imidlertid sikkert at jeg meg til ingen taushet ville ha forpliktet latt. Slike tilfeller må svært raskt i offentligheten. Det er mitt samfunnspolitiske oppdrag å publisere forskningsresultater. Offentlighet gjør trykk. Den oppmuntrer berørte personer til å si noe.

Det anbefaler også Moosburg- og Imst-studien. Skjedd er det ikke.

Schreiber: Det er alltid det samme. SOS-barnebyer trenger egentlig ingen ny kommisjon. Anbefalingene ligger for lengst på bordet. Men naturligvis er kommisjonen for SOS-barnebyer nødvendig for å vise offentligheten: Vi mørklegger ingenting mer. Dessuten vil den støtte reformatorene. Det er allerede en viktig sak.

Henvisning: Berørte av seksuell, psykisk og fysisk vold kan per telefon eller e-post henvende seg til Østerrikes voldsbeskyttelsessentre og til barnevernorganisasjonen Möwe. Tilbudet er gratis, omsorgen og ledsagelsen kan på ønske også skje anonymt