SOS-barnebyer-skandalen — Avslørerinnen og tildekkerne

Da Heidi Fuchs tiltrådte sin jobb hos SOS-barnebyer, fant hun i arkivet akter med forferdelige skildringer og startet en undersøkelse. Men hennes sjefer sørget for at resultatene forble hemmelige

Eks-forretningsleder i SOS-barnebyer Heidi Fuchs: «Jeg har sett hen og overtatt ansvar»

Heidi Fuchs har rent mot murer. Mange ganger. I dag går hun gjennom Augarten i Graz. Høsten er kastanjetrærne allerede å se. Og Fuchs et spor av lettelse. Om SOS-barnebyer-skandalen som i ukevis beskjeftiger Østerrike, har hun lest i avisen. Hun har sett fjernsynsbidragene og scrollet gjennom online-rapporter. Overrasket har nyhetene henne ikke.

Midt i september rapporterte Falter om upassende behandling i barnebyene Moosburg (Kärnten) og Imst (Tirol), belagt i to hemmelige studier. De administrerende direktørene har latt dem forsvinne i skuffen. Falter fikk dokumentene anonymt lekket.

Fra Heidi Fuchs kom de ikke – men uten Fuchs, hittil randnotis i saken, ville landet frem til i dag intet vite om volden. Det ville ikke finnes noen kommisjon som undersøker hendelsene, og ingen statsadvokat som etterforsker mot de ansvarlige. Politikken ville ikke se myndighetene på fingrene, og Christian Moser, mangeårig administrerende direktør, ville ennå sitte i SOS-barnebyers sjefsstol – og fortsette som hittil: tildekke, mørklegge, tie, slik organisasjonen alltid har gjort det.

Det ville Heidi Fuchs imidlertid ikke. Hun hadde brutt med bedriftstradisjonen, ville opp- i stedet for tildekke, de farlig forstøvede strukturene reformere, til gavn for barna. Men organisasjonen murte, så lenge inntil Fuchs ikke lenger kunne medansvare for sin arbeidsgivers unnvikelse – og sa opp. Det som ble, er den nagende følelsen av ikke å ha brakt sitt arbeid til ende. Og nå, etter at saken endelig er kommet frem i lyset, et lite håp.

Det var den beste jobben jeg fikk lov til å gjøre

Heidi Fuchs

Alt begynte på en grå høstdag for seks år siden. 4. november 2019 satt Fuchs i toget til Innsbruck. Der ligger SOS-barnebyers sentrale. Det var hennes første arbeidsdag. Tidligere har Fuchs arbeidet som manager i privatøkonomien. En gang ville hun gjøre noe med mer mening og tok ansettelse ved «Zentrum für Sexuelle Bildung», en liten NGO i Graz. Det skulle forbli en mellomstasjon. Da hun så stillingsannonsen for forretningsledelsen i SOS-barnebyer, søkte hun – og fikk jobben.

«Det var den beste jobben jeg inntil da fikk lov til å gjøre», sier Fuchs i dag.

Forretningsledere fantes den gang tre i Østerrike, de delte seg regionene Sør, Vest og Øst. Fuchs overtok regionen Sør. Fra Graz ut ansvarte hun alle barnebyene i Kärnten, Steiermark og Burgenland. Det var dusinvis av hus og hundrer av barn.

På kvelden 4. november 2019 trykket den administrerende direksjonen til avskjed ennå en bunke dokumenter i hånden på henne, deriblant en bok av historikeren Horst Schreiber: «Dem Schweigen verpflichtet.» På tilbakefarten til Graz bladde hun i den 250 sider tykke studien.

På oppdrag av SOS-barnebyer har Schreiber i 2014 dokumentert volden i barnebyer mellom 1950 og 1990. Etter lesningen forsto Fuchs: Hennes nye arbeidsgiver hadrer med sin fortid.

At volden rekker inn i nåtiden, ante hun ikke.

Det skulle seg raskt endre. Fem måneder etter hennes tjenestetiltredelse, i mars 2020, fremsatte et tidligere barnebybarn tunge beskyldninger mot lederen av barnebyen Moosburg i Kärnten. Den unge mannen påstod av bylederen å ha blitt utsatt for upassende behandling.

Fuchs slo alarm hos den administrerende direksjonen, hos Christian Moser og Elisabeth Hauser. «De var forarget», sier Fuchs. Det var henne bevisst blitt at organisasjonen for et slikt tilfelle ikke hadde standardiserte regler.

Fuchs informerte det kärntiske barne- og ungdomsvernet, lovbestemt verge for barnebybarna og tilsynsmyndighet for private innretninger som SOS-barnebyer. Så kjørte hun til Kärnten. Fra baren på et Klagenfurt-hotell organiserte hun ennå samme kveld en midlertidig løsning, en annen lederkraft fra Kärnten skulle overta. Neste morgen konfronterte hun den beskyldte lederen og enthevet ham fra hans oppgaver.

Beskyldningene spredte seg raskt. Kleine Zeitung kontaktet SOS-barnebyer. Journalistene stilte også spørsmål til et annet tilfelle fra 2016. Det dreide seg om nakenbilder av barn på den private laptopen til den pedagogiske lederen i Moosburg. Bildene var en åpen hemmelighet, meldt hadde dem imidlertid ingen.

Fuchs og hennes team ville finne dem. De gjennomsøkte barnebyens arkiv. I en kjeller støtte de på forferdelige saksnotater av den tidligere bylederen. Innholdet: Vold mot barn, frihets- og matberøvelse. «Det var som i en film», beskriver Fuchs situasjonen. «Seks måneder tidligere hadde jeg holdt boken av Horst Schreiber i hånden. Nå sto jeg selv midt oppe i dette voldssystemet.»

Fuchs anmeldte i SOS-barnebyers navn. Og hun gjorde noe fullstendig nytt i organisasjonens historie: Hun engasjerte eksterne eksperter for å bearbeide hendelsene; ingen historiker, men Institut für Männer- und Geschlechterforschung i Graz. Teamet rundt Elli Scambor er spesialisert på å avdekke institusjonell vold. «Det var meg klart at vi trenger en helhetlig betraktning», sier Fuchs.

Hittil har SOS-barnebyer behandlet tilfeller av upassende handlinger etter et enkelt skjema: skille seg fra gjerningspersonen, utstede ham et godt vitnesbyrd, kompensere den berørte personen økonomisk. Forseelser ble avfeid som enkelttilfeller og til og med mørklagt for kollegene. Skyldige var alltid individene, men aldri organisasjonen.

Også i Moosburg var det i årevis praksis. «Da ryktene om Moosburg gikk sin runde, talte igjen mange om et enkelttilfelle, men Heidi Fuchs var klar over at da er det mer, et mønster», sier en tidligere medarbeider til Falter. Han vil ikke lese sitt navn i avisen.

Studieforfatterne grov seg gjennom hundrer av akter, protokoller og intervjuer. Høsten 2021 avsluttet de sitt arbeid. Resultatene var nøkterne: fysisk, psykisk, upassende og institusjonell vold inntil i den seneste fortid. Men det var ennå ikke alt.

Under arbeidet til Moosburg-studien dukket det i barnebyen Imst, den første barnebyen overhodet, lignende beskyldninger opp. Institut für Männer- und Geschlechterforschung ble betrodd med en andre studie – denne gangen skal forslaget ha kommet fra administrerende direktør Elisabeth Hauser selv. «Jeg så SOS-barnebyer på en ny vei av transparens og ærlig bearbeiding», sier Fuchs.

Den administrerende direksjonen utvidet reformatorens Fuchs' innflytelsesområde. Hun overtok ved siden av regionen Sør også områdeledelsen Vest. Hennes forgjenger måtte gå. Han har visst om misforholdene i Imst, foretatt har han imidlertid ingenting.

I Moosburg kremplet Fuchs barnebyen om. «I teamet hersket en positiv stemning. Medarbeiderne har ydet stort, de har vist holdning og hjerte.» Sammen forminsket de bofellesskapene, tok seg av kvalitetsutviklingen og delte ledelsesansvaret opp – vekk fra prinsippet om den aleneavgjørende bylederen. Tiltakene som SOS-barnebyer i dag pryder seg med i presseutsendelser, stammer nesten alle fra nettopp denne tiden. Men for organisasjonen forblir Moosburg og Imst enkelttilfeller. Fuchs harmet det. Hun ville at alle begriper: «Vi har et institusjonelt problem, det finnes et mønster.»

En viktig anbefaling av studien iverksetter SOS-barnebyer ikke: Transparens. Skulle studien ikke publiseres, da måtte organisasjonen minst snakke åpent om volden i byene.

Stadig skal Fuchs ha presset den administrerende direksjonen til skrittet, sier en insider til Falter. Stadig prellet hun av. Selv internt fikk papiret knapt noen i hendene, frem til i dag kjenner bare få medarbeidere det. Studien forsvant i en passordbeskyttet mappe. Ordren: Alt forblir under lås.

En feil, slik studieforfatter Elli Scambor mener. «Publiseringen er et sentralt skritt for å bryte tausheten om vold og vise berørte personer at deres erfaringer blir sett og anerkjent.»

Bare én gang fikk Scambor presentere Moosburg-resultatene for pedagoger i SOS-barnebyer. Ved et to-dagers seminar i et hotellanlegg i nærheten av Graz erfarte rundt 50 medarbeidere hva som har skjedd i Moosburg. De var berørt. Studien selv fikk de ikke.

«Vi har arbeidet med en metafor», sier Fuchs: «Vinduet må nå forbli åpent.» Men sjefene lukket vinduet igjen. En arrangement til den senere Imst-studien skal Fuchs ha måttet «presse igjennom», beskriver medarbeidere. Ikke alle ville at misforholdene fra den berømte pionerbyen skulle diskuteres. «Slike beskyldninger må institusjonelt bearbeides», sier Fuchs. Hun fortsatte, motstandene ovenfra til tross.

Det hadde følger: Fuchs ble utgrenset og avskåret fra informasjonsstrømmen. Til møter som beskjeftiget seg med studiene, fikk hun ingen invitasjon mer.

Boret Heidi Fuchs for dypt i en organisasjon der det, som historiker Horst Schreiber nylig i Falter kalte det, finnes «utholdende krefter»? «Hun har lagt fingeren i såret», sier en tidligere lederkraft. «Dermed har hun seg ikke gjort venner.»

I den «beste jobben» hun hittil hadde, sto Fuchs fra 2022 på sidesporet. Hennes bestrebelser løp i det tomme. Våren 2023 sa hun opp. Følelsen av ikke å ha blitt ferdig, ble Fuchs ikke mer kvitt.

To år senere ringer telefonen hennes. Falter er i besittelse av Moosburg-studien og vil vite om den er ekte. Fuchs bekrefter. Og Falter publiserer undersøkelsene.

Også Fuchs kommer i kjølvannet av krisen som historien utløser. Hun får meldinger på mobilen sin: Hvorfor har hun ikke gått i offentligheten? «Jeg har sett hen og overtatt ansvar», sier Fuchs. «Jeg har forsøkt å oppnå at det snakkes om studiene, og er derved mislyktes. Det er tungt, i et rystende system modig å forbli.»

Som alle høytstående medarbeidere som forlater SOS-barnebyer, måtte også Fuchs underskrive en taushetserklæring. Om interna snakkes det ikke.

Fuchs har bedt sin tidligere arbeidsgiver om å løse henne fra den. Inntil redaksjonsslutt har organisasjonen det ikke gjort.