SOS ut av barnebyen

Pedagoger i den kärntiske SOS-barnebyer Moosburg har frem til for få år siden systematisk upassende behandlet barn, låst dem inne på upassende vis, fotografert dem i ubeskyttet tilstand. Organisasjonen visste beskjed, men holdt alle indisier og bevis under lås.

Undersøkelse, FALTER 38/2025, 16.09.2025

Bildet viser en liten gutt. Han står på en lekeplass, han har på seg en T-skjorte, men ingen bukse, penisen hans er blottet. Pedagogen som hadde tatt bildet, kunne se det hver gang han klappet opp sin private laptop. Bildet fungerte som skrivebordsbakgrunn.

På harddisken hadde mannen ytterligere bilder av småbarn i ubeskyttet tilstand, for eksempel nærbilder av gutter som står i et badekar. Etter tjenesteslutt tok pedagogen med seg barn inn i sin privatleilighet.

En pedagog låste en jente inne i tre år hver natt alene på rommet sitt.

Barn ble straffet med matnekt. En pedagog ga dem bare risvafler, drikkevannet rasjonerte hun. Under dusjing observerte hun barna, «for å forhindre hemmelig drikking», som hun selv formulerte i dagsprotokollen. Vannkranen monterte hun av. Hun skal ha bitt barna og fysisk upassende behandlet dem.

Soveromsdørene til barna var fiksert med tau. Den som var der inne, kunne se ut, å komme ut var umulig.

Og så var det barn som brutalt ble fiksert mot gulvet. Hundrevis av ganger.

Alle disse plagene og upassende behandlingene har ikke utspilt seg i for lengst svunne mørke tider. De skjedde heller ikke i noe ille beryktet miljø – men de fant sted midt i Østerrike, i en høyt ansett institusjon som finansieres med donasjoner for å hjelpe barn: SOS-barnebyer i den kärntiske kommunen Moosburg, noen få kjøreminutter fra Klagenfurt. Lederen av byen kjente tilstandene, tolererte dem og var, ifølge utsagn og dokumenter som Falter sitter med, selv voldelig.

Til denne konklusjonen kommer en studie fra 2021, som Falter sitter med og hvis forferdelige innhold i fire år ble mørklagt. Den er fremdeles under lås og ble anonymt lekket til Falter. Studieforfatterne snakker om et «system for upassende behandling i barnebyen».

En ting på forhånd: Om kjensgjerningene og de forbundne beskyldningene som er nedtegnet i studien og her rapportert av Falter, er strafferettslig relevante, får domstolene alene avgjøre. For alle berørte medarbeidere gjelder uskyldspresumsjonen.

I toppledelsen i SOS-barnebyer har studien forårsaket panikk. Derfor forsvant den i et ringperm. Den administrerende direksjonen ila «absolutt konfidensialitet».

«Dusjveggen klappes forsiktig ut av de voksne. Alle dusjer selvstendig med verbal instruksjon og konstant observasjon, for å forhindre hemmelig drikking [blant annet ble også vanninntaket sanksjonert].»

Sitatene stammer fra studien om SOS-barnebyer Moosburg. Den beskriver psykisk, fysisk, seksualisert og institusjonell upassende behandling av barn mellom 2008 og 2020. Gjennomført har den av Institut für Männer- und Geschlechterforschung Graz.

Bilde: FALTER

Men misforholdene kan ikke lenger hemmeligholdes, og de reiser spørsmålet om hva som skjer i SOS-barnebyer – og hvem der som sørger for kontroll.

SOS-barnebyer er et slags østerriksk kulturgode. Alle kjenner donasjonsbrevene med den grønne logoen. Den første byen åpnet pedagogen Hermann Gmeiner i 1951 i den tyrolske kommunen Imst. Siden da vokste generasjoner av foreldreløse og forsømte barn opp i barnebyfamilier. I dag finnes det 572 SOS-barnebyer verden over.

Rundt 35 millioner euro donerer østerrikerne årlig til SOS-barnebyer. Dette til tross for at stadig tilfeller av upassende handlinger i internasjonale barnebyer ble offentlige. I Østerrike nyter SOS-barnebyer-fellesskapet et godt omdømme. Med det er det nå slutt.

Hendelsene som Falter i ukevis har undersøkt, viser baksiden av SOS-barnebyer: Mellom bildet som den donasjonsfinansierte organisasjonen tegner av seg selv, og den brutale hverdagen i barnebyen Moosburg, gaper en enorm avgrunn.

Ansvarlig er ikke bare små tannhjul, men også den trehodede administrerende direksjonen: Christian Moser, Elisabeth Hauser og Nora Deinhammer, som den gang satt i spissen for organisasjonen. De kjenner studien i årevis. Dens anbefalinger har toppledelsen ifølge medarbeidere i stor grad ignorert frem til i dag. De anklager den for passivitet og fare for barns velferd.

Det er ingen tomme påstander, varslerne beviser sine beskyldninger med interne dokumenter som Falter kunne gjennomse. Studien er heller ikke hvilket som helst internt papir, men den garanterer for høy vitenskapelig kvalitet.

På dens tittelblad står oppdragsgiverne til studien: Heidi Fuchs, daværende forretningsleder for barnebyregionen Sør, altså ansvarlig for Kärnten, Steiermark og Burgenland, og ny i organisasjonen. Og Elisabeth Hauser, daværende del av den administrerende direksjonen. Oppdraget gikk til Institut für Männer- und Geschlechterforschung i Graz.

600 datasett, deriblant akter, brev, e-poster og intervjuer med pedagogene, analyserte forfatterne. I den 100 sider lange ekspertisen avdekker de nådeløst hva som i det indre av barnebyen Moosburg i årene 2008 til 2020 skal ha skjedd: upassende behandling, mishandling, taushet. Og et patriarkalsk, lukket system som dekker gjerningspersoner og setter barn i fare.

På forespørsel fra Falter bekrefter Fuchs å ha gitt en studie i oppdrag sammen med Elisabeth Hauser. Fuchs er, som også Hauser, i dag ikke lenger hos SOS-barnebyer, hun har sagt opp. I 2023 skal hun ha forlatt organisasjonen, sier Fuchs. «På eget ønske og på grunn av innholdsmessige uoverensstemmelser med den administrerende direksjonen.»

Rundt 80 barn mellom to og 21 år bor i SOS-barnebyer Moosburg. Smale veier forbinder de 14 boligbyggene på det vidstrakte området. Lekeplasser, gamle trær og et rideanlegg virker som en idyll. Men her oppstod en grobunn for upassende behandling.

«I SOS-barnebyer Moosburg hersket en kultur som begynte, frembrakte, dekket og så kontinuerlig reproduserte upassende behandling og grenseoverskridelser på flere nivåer», bedømmer studien. Den navngir eksplisitt fysisk, psykisk, upassende og institusjonell upassende behandling.

Tre personer står i fokus for kritikken: en tidligere pedagog, en tidligere ledende medarbeider og den tidligere lederen av byen selv. Men også andre medarbeidere deltok i upassende behandling av barn.

SOS-barnebyer i kommunen Moosburg med 4600 sjeler

Det forferdelige: Upassende behandling av barn skal ikke bare ha blitt tolerert, den ble som oppdragelsesmetode «krevd», eller som det i sosialarbeiderspråket ble formulert: «Fysisk upassende behandling var i stor grad i et tillatelsesrom.» Slik beskriver en medarbeider i SOS-barnebyer det. Og: «Fysisk upassende behandling var helt vanlig.»

Siden sin grunnleggelse bygger SOS-barnebyer på et enkelt prinsipp: Barna skulle vokse opp i et familielignende, «av Gud tiltiltenkt livsrom», med en mor og en far. Erstatningsmoren ofret all sin kraft for barna. En pedagogisk utdanning trengte hun ikke til det: «Instinktiv morskjærlighet», som barnebygrunnleggeren Hermann Gmeiner kalte det, var viktigere enn pedagogikk.

Erstatningsfaren var bylederen. Han sørget for orden og lydighet, om nødvendig også med upassende behandling. «Hver by er det som bylederen er», dekretet Gmeiner i 1967 den pedagogiske status quo.

I Moosburg ble grunnkonseptet levd frem til 2020. I ledelsesposisjonene satt menn, ofte uten pedagogisk ekspertise. Kvinner tok seg av barna, var de overbelastet, hentet de menn som med upassende behandling grep inn – eller de ble selv voldelige.

Spesielt inntrykksfullt viser tilfellet med en mangeårig barnebymor det. Hun plaget og pint barna. Kvinnen levde i begynnelsen av 2000-tallet sammen med fire barn, som hun som nærmeste omsorgsperson var ansvarlig for, i hus 16. Den én-etasjes 1970-tallsbygningen med mørkt beiset balkong står på kanten av anlegget. Der skal hun ha «avskjermet barna» fra resten av byen.

Barnebymoren låste barna inne på rommene sine. Med tau fikserte hun dørene slik at de bare gikk opp en sprekk. Rommene selv var sparsomme, deres knappe innredning begrunnes i interne dokumenter med at «barna åpenbart gjør alt i stykker».

Barnas adferd sanksjonerte barnebymoren med matnekt. Til straff var det bare risvafler og vann. Men selv vannet var «strengt limitert», som en familiehjelper som var aktiv i hus 16, protokollførte. Vannkranen var demontert for at barna ikke «uovervåket» kunne drikke. Under dusjing observerte barnebymoren barna, «for å forhindre hemmelig drikking».

Barnerommene, slik det fremgår av saksnotatet, ble av barnebymoren låst med tau slik at «barnet riktignok kan se ut, men ikke forlate rommet».

Bilde: FALTER

Bukselommene til barna sydde hun, trolig av ren sjikane, igjen. Tisset barna seg ut om natten, ble de om morgenen straffet og måtte selv bære tøyet til vaskekjelleren.

I studien beskrives barnebymoren, basert på uttalelser fra kolleger, som «engstelig person med tydelig tvangsneigung, uinnsiktsfullhet og høy perfeksjonisme». Hennes pedagogikk var «innrettet på beherskelsen av barna».

Protokollene over dagens gang er et «regelverk av represjoner», slik hennes overordnede, lederen av barnebyen, noterte i aktene. I 2008 la han notater om «frihetsberøvelse, kontroll og forsømmelse av barna» av sin medarbeider. Han visste om barnas lidelse. Foretatt har han ingenting, tvert imot: I årevis ignorerte han interne klager og dekket pedagogens handlinger. Innesperringen av barna holdt han for et egnet oppdragelsesmiddel, ifølge studien.

Først under press utenfra grep han inn. Pedagoger fra den offentlige barnehagen og grunnskolen henvendte seg «i lys av den voldelige oppførselen» til barnebymoren til ham.

Derpå avsluttet han etter lang nøling tjenesteforholdet med medarbeideren – og utstedte henne et plettfritt tjenestebevis. Slik fant hun takket være hans hjelp raskt arbeid igjen – i en statlig barnehage. Grunnen til avgangen fortiet lederen for kollegene. Anmeldt har han pedagogen aldri.

Hun fikk, selv om hun ikke lenger arbeidet for barnebyen, fortsatt besøke barna. En jente, ti år gammel, «kom fra et av disse besøkene påfallende irritert tilbake og viste psykosomatiske symptomer som (…) lot jenta falle tilbake i gamle og overvunnet trodde mestringsmønstre», som det heter i studien. Barnet utviklet «patologisk spiseadferd» og tisset seg ut. Hennes nye barnebymor uttalte seg mot forgjengerens besøk.

Seks år senere rapporterte to gutter i Landeskrankenhaus Klagenfurt om upassende behandling av den samme pedagogen. Ved en helsesjekk fortalte de hvordan de for år siden av kvinnen i barnebyen ble fysisk upassende behandlet, bitt og låst inne på upassende vis. Sykehuset ga informasjonen videre til myndighetene. Statsadvokaten innstilte etterforskningen ifølge studien igjen.

For jenta som ble retraumatisert av sin tidligere barnebymors besøk, sluttet den upassende behandlingen ikke. Også den nye erstatningsmoren plaget henne videre. Fra hennes 13. til hennes 16. leveår låste hun ungdommen inne hver natt. Grunnen: «Vansker med å holde driftene sine i tømme».

Den låste døren skulle avholde ungdommen fra «hemmelig og ubemerket å stige opp i sengen til sin medbeboer», som det heter i pedagogens dokumenter. En mangeårig medarbeider kritiserer tiltaket i et studieintervju: «Fremgangsmåten viser at medarbeidere, før de beskjeftiger seg med tematikken, rett og slett lukker døren og låser barna inne.»

Frihetsberøvelse, underernæring og sadistiske straffer var bare en del av den upassende behandlingen i Moosburg. En pedagog skal ha krenket barnas intimsone. Hvor lenge mannen har arbeidet i byen, fremgår ikke av opptegnelsene. Midt på 2010-tallet var han her i alle fall som pedagogisk lederkraft aktiv.

Frihetsberøvelse som form for psykisk utøvelse av upassende behandling finnes også i andre dokumenter for ulike barn og ungdommer. Noen barn var under sin tid i SOS-barnebyer Moosburg stadig nye, annerledes utformede former for upassende behandling utsatt, hvorved de over ofte lange tidsrom i sin individuelle utvikling (både fysisk og kognitivt og sjelelig) ble begrenset. Sammenkjedingen av ytterst ugunstige og risikable utviklingsfaktorer har med høy sannsynlighet bidratt til psykososiale og kognitive svekkelser på de berørte barnas side.

Beskyldningene mot ham veier tungt. Hans overordnede, lederen av barnebyen, la flere saksnotater, for eksempel om hendelsene som skal ha utspilt seg i den italienske ferieleiren Caldonazzo. Der står siden 1953 en camp for barn og ungdommer fra SOS-barnebyer i hele Europa.

Fire kjøretimer fra Moosburg kan barn og ungdommer her tilbringe sommerferiene sine. De sover i bungalower eller i store telt med køyesenger. Caldonazzosjøen hviler foran døren. En del av campen befinner seg i sentrum av den italienske kommunen, den betegnes som «ro-oase». En mur skulle gi beskyttelse for barna.

I 2016 fotograferte medarbeideren i campen nakne barn. Han lagret bildene på sin private laptop. Bildene viser gutter i badekaret «storflate alenestående tatt opp», noterte barnebylederen i sine akter. Bildene falt også i arbeidsstokken påfallende. En pedagog meldte bildene. Men den beskyldte pedagogen bagatelliserte bildene: «På grunn av et par bilder vil de nå strikke et rep for meg», skal han ha sagt til en medarbeider.

Ikke bare lederen av barnebyen visste om bildene, også hierarkitrinnet over ham, den daværende forretningsledelsen for region Sør, var informert. De ansvarlige bagatelliserte bildene som «uakseptable feil». En «bakgrunn med støtende materiale» var imidlertid ikke gitt, skrev forretningsledelsen i en intern uttalelse.

Ifølge jurist Barbara Schloßbauer fra meldetjenesten Stopline burde en slik hendelse likevel ha vært anmeldt. Med et bilde av en mindreårig i ubeskyttet tilstand som bakgrunn på skrivebordet var en grense overskredet, sier hun. Allerede alene for å avklare en fare for barnets velferd. Også retningslinjene til SOS-barnebyer foreskriver en melding til det ansvarlige barne- og ungdomsvernet.

Meldt har sjefen medarbeideren aldri, anmeldt heller ikke.

Mannen, heter det i studien videre, skal ha «skapt situasjoner» der han var alene med barna. Ifølge samtaleprotokoller skal en jente i ferieleiren Caldonazzo ha kledd av seg «nedentil» foran ham. Senere skal pedagogen ha kommet med barnet på armen ut av bungalowen. Jenta hadde ingenting på seg. Gang på gang tok han ifølge studien barn på fanget, stirret på dem eller ledsaget dem under dusjing.

En gutt fra hus 4 skal han «flere ganger» ha tatt med seg hjem, «når det var kriser hhv. konflikter, også over natten», noterte barnebylederen i sine akter. Dessuten skal han ha tilbudt barn å gjøre hjemmeoppgavene alene hos ham på kontoret. Konfrontert med dette forsvarte mannen seg: Barna kom jo så gjerne til ham.

En medarbeider «kunne ikke lenger se på». Hun ledet barna bort med andre aktiviteter for å forhindre at de nærmet seg mannen. «På denne måten har jeg prøvd å beskytte barna.»

Det finnes ingen beviser for at det i pedagogens privatleilighet kom til upassende handlinger. Studieforfatterne snakker om «risikable konstellasjoner» for barna som medarbeideren skal ha fremstilt. Han skal i tillegg ha utnyttet sin ledelsesfunksjon for å mørklegge beskyldningene. Slik fikk fosterforeldrene til et barn som hadde vært alene med ham i leiligheten hans, ikke erfare noe om «mistanke om upassende handlinger», som et saksnotat beviser. Sjefen for barnebyen visste også om dette.

«Den pedagogiske fagkraften har på sin private laptop lagret bilder fra Caldonazzo, deriblant er fem bilder som viser [gutt, Kd_04] (7) og [gutt, Kd_05] (4,5) i ubeskyttet tilstand. Guttene står hhv. ligger i et kar og ble storflate alenestående tatt opp. På ett bilde er [gutt, Kd_04] på lekeplassen med T-skjorte og uten bukse avbildet, dette bildet har den pedagogiske fagkraften brukt som skrivebordsbilde på laptopen.»

Bilde: FALTER

Hendelsene i Moosburg hadde heller ikke for denne pedagogen rettslige konsekvenser. I oktober 2016 skilte han lag med barnebyen i minnelighet – også han fikk et plettfritt tjenestebevis utstedt. Internt ble det forsikret at oppløsningen ikke hadde noe med bildene i ubeskyttet tilstand på den private laptopen å gjøre.

Sjefen for byen ville ha en rask løsning og ingen bearbeiding. Verken leverte han en melding til barne- og ungdomsvernet i delstaten, eller hentet han ekstern hjelp eller supervisjon. Da en medarbeider påpekte hans plikt til å anmelde, ignorerte han det og bagatelliserte beskyldningene om upassende handlinger.

Lederens rolle vier studien mange sider. Foreldrene hans var selv vokst opp i en barneby. Tradisjonelle, for lengst foreldede og pedagogisk «høyst betenkelige» oppfatninger skal han uforstyrret ha videreført. Han beskrives som patriark, som «maktrelatert person som har låst og kontrollert barnebyen». Han hadde rykte for å være «urørlig», hans ord var lov.

Med rekken av barnebypionerer skal han ha vært godt nettverksforbundet. På kontorveggen hang, rett ved siden av krusifikset, bilder av barnebygrunnlegger Hermann Gmeiner og Helmut Kutin, den mangeårige presidenten for SOS-barnebyer International. Sin jobb fikk Moosburg-barnebylederen uten pedagogisk utdanning – angivelig, slik en medarbeider antok i et studieintervju, på grunn av sine forbindelser til Kutin.

Den upassende behandlingen av hans medarbeidere sto han handlingslammet overfor. Han visste om det, dekket det og skal selv ha upassende behandlet. Ifølge studien sparket han inn dører, slo barn og truet dem. En medarbeider uttrykte det slik: Lederen hadde «lisens til upassende behandling».

Under hans regime skulle fikseringen av barn, altså den voldelige fast- og nedholdingen av en eller flere voksne, ha vært pedagogisk konsensus – også det ble dokumentert hundrevis av ganger.

Forsøkene fra modige kolleger på å gjøre oppmerksom på sin overordnedes oppførsel mislyktes. Den som reiste seg, følte bysjefens makt. Ingen skal ha hatt nok mot til å offentliggjøre dette, siteres en pedagog i studien. «Når noe ikke passet ham, da slaktet han folk. (…) Jo lenger han var i byen, desto mer narsissistisk og kolerisk ble han.»

Hans system begynte først i 2020 å smuldre. Igjen kom impulsen utenfra.

Et tidligere barnebybarn beskyldte bylederen for upassende handlinger i ferieleiren i italienske Caldonazzo. Han ble anmeldt og fristilt av SOS-barnebyer. På grunn av manglende beviser kom det ikke til noen prosess mot ham. Riktignok mot hans tidligere pleiebarn, som han anmeldte for ærekrenkelse. Rettssaken vant lederen i første instans, dommen ble imidlertid i anken opphevet. «Bevisgrunnlaget strakk ikke til for en domfellelse», sier en talsperson for Oberlandesgericht Graz på Falter-forespørsel.

Jobben sin var bylederen likevel kvitt. Offisielt fordi han har brutt mot interne retningslinjer.

Etterforskningene ristet de ansvarlige opp. Tidligere medarbeidere meldte seg, et anonymt brev med nye beskyldninger nådde organisasjonen. Også bildene i ubeskyttet tilstand på laptopen til den pedagogiske lederen kom igjen på tapetet. Statsadvokaten i Klagenfurt etterforsket på grunn av beskyldningene, slik dens talsperson Markus Kitz overfor Falter bekrefter. Til en tiltale kom det ikke. Statsadvokaten innstilte sakene.

Delstaten Kärnten ila i mai 2020 et midlertidig opptaksstopp. Velferden til de betrodde barna skulle sikres, nye barn fikk ikke lenger komme til Moosburg. Utad trengte intet av dette.

Den nye forretningsledelsen Sør, Heidi Fuchs, ville bearbeide beskyldningene om upassende behandling i Moosburg og initierte i april 2020 en studie. Tre måneder senere ga hun sammen med SOS-barnebyer-direktør Elisabeth Hauser Institut für Männer- und Geschlechterforschung i Graz i oppdrag med undersøkelsen.

Men i stedet for endelig å rydde opp, la de ansvarlige studien i skuffen. «Først hadde jeg det ærlige inntrykket at det ville finnes en beredskap til å endre tingene», sier studieforfatteren Elli Scambor på forespørsel fra Falter. Hun kunne til og med presentere resultatene for lederkrefter. Men håpet om en strukturell endring varte bare kort. Snart forsvant studien på et kryptert drev.

Tross alt: Hos noen medarbeidere i SOS-barnebyer sørger mørkleggingen for kritikk. I interne dokumenter som Falter sitter med, klager en pedagog over utransparens og den manglende viljen til bearbeiding på alle nivåer. En annen medarbeider anklager den administrerende direksjonen i samtale med Falter for passivitet. «Reaksjonen fra den administrerende direksjonen var svært utilfredsstillende. Tiltakene var kosmetiske. I det store ville man ikke endre noe», sier han.

«Studien var en del av en omfattende bearbeidingsprosess, tjente den interne analysen og var ikke forutsett for en ekstern publisering», heter det i en skriftlig uttalelse fra SOS-barnebyer på Falters forespørsel. Og videre: «Erkjennelser fra studien (…) viser at det på stedet Moosburg har skjedd feil og at vi ikke alltid komplett kunne sikre beskyttelsen av barn.»

Studiens resultater skal ha blitt delt med lederkreftene på stedet og «strømmet inn i omfattende tiltak for videreutvikling på stedet». Man skal ha etterhentet de «forsømte meldingene», skilt lag med lederkrefter og bearbeidet beskyldningene. I Moosburg skal strukturelle endringer ha blitt foretatt og nye omsorgsformer ha blitt utviklet. «I SOS-barnebyers navn unnskylder jeg meg hos alle berørte personer som har lidt overlast», sier administrerende direktør Annemarie Schlack.

På institusjonelt nivå er det derimot lite som har skjedd. En viktig anbefaling fra studien, en åpen omgang med hendelsene i Moosburg, ble ikke omsatt, sier medarbeidere. Her gjør SOS-barnebyer nettopp det studien advarer mot: Institusjonen hemmeligholder sine feil og holder informasjon, trolig av frykt for et image- og donasjonstap, tilbake for egne folk.

Den totale utransparensen, som i Moosburg-studien identifiseres som arnested for upassende behandling, forvandler barnebyen og dens der underbrakte familier til lukkede systemer. Ingen måtte få erfare hva som skjedde bak de tilsynelatende hele fasadene.

Melangen av strenge, patriarkalske hierarkier, overbelastning, den manglende muligheten til farefritt å melde overgrep og en pedagogikk som bygger på beherskelse, gjorde hverdagen for barna til tortur. Moderne pedagogiske konsepter og retningslinjer fantes «bare på papiret», slik studien beviser. I praksis slo de ikke igjennom.

Disse tvilsomme strukturene i barnebyene er for lengst vitenskapelig belagt. Egentlig burde organisasjonen i årevis ha vært sensibilisert. Historikeren Horst Schreiber undersøkte i 2014 – også på oppdrag av SOS-barnebyer – den upassende behandlingen i byene fra 1950 til 1990. Hans konklusjon: De patriarkalske byene begunstiget psykisk, fysisk og seksualisert upassende behandling. Ved omgangen med beskyldninger var det en «stor udyktighet» hos SOS-barnebyer å konstatere. De berørte ble mangedobbelt ikke trodd, skylden søkt hos ofrene, avslørere fikk ingen støtte og ble opplevd som belastning.

«Fysisk upassende behandling var helt vanlig og jeg tror at kollegaene der også ureflektert har overtatt det forelevde.»

Hvordan kunne alt dette skje? Hvorfor ble barna i Moosburg over så mange år påført upassende behandling? Hvorfor grep barne- og ungdomsvernet ikke inn? Og hvorfor hjalp delstaten Kärnten, ved lov forpliktet til kontroll av byene, ikke barna ut av deres nød? Ifølge studien bidro myndighetene til «at systemet for upassende behandling i SOS-barnebyer Moosburg kunne bestå lenge». Disse tungtveiende beskyldningene vil nok også måtte få et politisk etterspill.

For i det minste i tilfellet med en voldelig barnebymor ville «innblikk i brevvekslingen» tillate konklusjonen at den både av fagavdelingen til delstatsregjeringen – avdeling barnevern/barne- og ungdomsvern – og av barnebysiden ikke ble åpent bearbeidet. En medarbeider beskriver myndighetens fravær slik: «Fagavdelingen var som tåke og har ikke overtatt sitt ansvar.»

Barne- og ungdomsvernet i delstaten har oversett misforholdene i årevis. De skal først «i 2020 ha blitt satt i viten om det», som det heter i en uttalelse. Beskyttelsen av de berørte barna kunne «på det daværende tidspunktet ikke omfattende» sikres. Noen skylderkjennelse er det ikke.

Myndigheten skyver fra seg på barnebyen. At det ikke kom til noen meldinger til barne- og ungdomsvernet, var «pedagogisk feiloppførsel». Etter at beskyldningene ble kjent, skal barne- og ungdomsvernet ha selvevaluert seg. En svikt i egne kontrollmekanismer innrømmer myndigheten ikke. SOS-barnebyer Moosburg skal likeledes ha blitt kontrollert. Patriarkalske ledelsesstrukturer, foreldede pedagogiske konsepter, manglende faglige standarder og en manglende transparens skal ha ført til den upassende behandlingen av barna.

Apropos transparens: Delstatsmyndigheten, den kontrollinstansen som skal overvåke barnas vel i Moosburg, har overhodet ikke Moosburg-studien.